counter hit make

Om å være selvsentrert

Det er et symptom ved veldig mange psykiske lidelser (og mer generelle psykiske  problemer) at man blir veldig navlebeskuende. Å se ut og forbi egen nese er vanskelig. Dette er for venner, kolleger, bekjente og de nærmeste ofte veldig irriterende, og det jo egentlig forståelig. Det er ikke så gøy å snakke med en som bare ser seg og sitt, og ikke noe annet. 

Det å være psykisk syk er en ekstraordinær situasjon, må man kunne si. Selv om det har blitt det vanlige, at sykdommen er kronisk, så er situasjonen langfra normal, eller normalisert. Dette er det viktig å huske på. For når smerten er så stor at den fyller hele hodet, og hele kroppen helt ned til tærne og ut i fingrene, så er det rett og slett ikke så lett å tenke på noe annet enn seg selv. Når du lever i smerten kontinuerlig, du slåss med stemmer og demoner og tvangstanker absolutt uten stans, hvor forbanna lett er det å tenke på noe annet da?

Jeg prøver å være bevisst på det, etter at jeg ved flere anledninger fikk påpakning fra nære venner om at jeg bare snakket om meg selv. Jeg prøver å snakke om andre ting enn sykdom og fordervelse, selv om kroppen er full av det. 

Dette er ikke noe som gjelder meg i dag, jeg er ikke full av smerte, slik jeg er i den bipolare depresjonen. Jeg kom bare til å tenke på det, fordi jeg har opp igjennom har hatt noen samtaler med flere som er veldig innovervendte.  Da er det godt å ha noe i bagasjen. Jeg dømmer i allefall ikke. Gjør du?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet på venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt å legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits