counter hit make

Om å få adekvat helsehjelp

Jeg står i en konflikt. Denne konflikten har mange parter. Fornuften min, magefølelsen min, trettheten min og venninnen min.

 

Jeg har vel egentlig alltid vært syk. Barne- og ungdomsårene var en kamp å komme igjennom. Mulig jeg hadde hypomane perioder, men jeg hadde i allefall depressive perioder. Mange, det var tungt å komme gjennom skolen.

 

Jeg gjennomgikk et traumatiserende samlivsskap med en voldelig mann, og jeg fikk barn med ham. I dag er det bare meg og sønnen, mannen døde i 2008 av kreft.

 

Det er vanskelig å komme til poenget, for det er så langt, og det gjelder adekvat helsehjelp.

 

Jeg er av den typen som ikke liker å klage, eller mase meg til det jeg har behov for. Min måte er å fremlegge mine problemer på mest mulig saklig måte, og ta den hjelpen som kommer ut i andre enden. Det er mulig jeg tar helt feil, ja, det er ikke engang mulig, det er nok sånn.

 

Likevel, jeg er sterk motstander av at de som roper høyest skal få den beste hjelpen. For det er ofte de som roper svakest som er de dårligste. Dette kan selvsagt ikke generaliseres, men jeg mener trenden er der.

 

Vi har en helseminister, Bent Høie, som sier at dersom noen ikke får adekvat helsehjelp, så «er det bare å klage». Dette er en holdning som er så problematisk at jeg har ikke ord. Skal de ordene gjelde, bør alle psykiatriske pasienter utstyres med advokater like godt først som sist. For vi er mange som ikke får reparert skadene våre på tilfredsstillende vis. Og vi er svake, livene våre er allerede overveldende, tankene for mange, vrangforestillingene for ekte. Vi har ikke kapasitet, eller mulighet, eller regelrett gangsyn nok, til å kunne framsette forvaltningsklager, og følge dem opp.

 

Konflikten min består i om jeg bør klage. Partene sier ja og nei, begge deler. Hva skal jeg i såfall klage på? At jeg aldri har blitt tilbudt samtaleterapi, selv om jeg sto og gråt i gangen på poliklinikken da psykiateren skrev meg ut? At han ga meg en brosjyre til en forening som ikke finnes lenger? At jeg kun har fått fem timer til medisinjustering og et halvt års gruppeterapi de tre gangene jeg har vært inne i dps-systemet? At ettervern overhodet ikke tilbys? Klage på at de setter meg på medisiner som rettnok har en effekt mot bipolaritet, men hjelper dårlig mot den generaliserte angstlidelsen min? Listen er lang, og ikke særlig pen. Jeg kunne klaget på alt.

 

Dette er en prinsippsak for meg. Det skal ikke være nødvendig som syk pasient, å bruke masse krefter og tid på å klage. Tilbudet skal være godt nok i utgangspunktet. Jeg kan ikke tenke meg at det somatiske tilbyr like dårlig behandling som psykiatrien, og at behovet for klaging er like stort der. Jeg har ikke tall, altså, men de greier å behandle brukne føtter og hjerteinfarkt uten å sette pasienten igjen gråtende utenfor kontoret sitt, fordi de ikke har fått det de behøver for å leve videre.

 

 

 

Det er bare å klage, sier Høie. Klag, klag klag my ass.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet på venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt å legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits