counter hit make

Om stillstand og bevegelse - helt i utakt med samfunnet rundt

Om stillstand og bevegelse, helt i utakt med verden rundt.

Jeg er gal. Ja, alts ikke snn gal at jeg lper naken rundt i gatene, eller tror at indianerne er etter meg, heldigvis. Jeg er bare hverdagsgrn. Bipolar lidelse type 1, store og tunge og veldig farlige ord. Og ved siden av har jeg en generalisert angstlidelse, som kommer og gr, akkurat som den lyster.

Dette skal bli et innlegg om NAV, om forventninger til meg, og forventninger jeg har til dem. Jeg har egentlig lite utsette p NAV, det lille jeg har kommer klart fram i teksten. I tillegg handler det om sykdommen som nekter la seg tyle, og oppfre seg, slik at man faktisk kommer fram til en god og varig lsning.

Nr man er hverdagsgrn som meg, er det ikke s lett mestre det som er forventet av meg i samfunnet. Nr jeg er klar for arbeidsprving, finnes det ikke noe tiltak, og nr tiltaket kommer, tre mneder for seint, er jeg allerede ute i en ny sykdomsloop.

Elleve r har jeg vrt ute av arbeidslivet. I lpet av de elleve rene har jeg studert tre. To r med sykepleie, som antagelig aldri blir nyttig for meg, og ett r med statsvitenskap. Det ret er kanskje det beste i mitt liv, og min store drm var fortsette i denne retningen, noe NAV sa kategorisk nei til. Kanskje fordi de allerede hadde gitt meg opp. Nr jeg ser hva andre fr igjennom av utdanning, fr jeg det inntrykket. Selv sa de at det var fordi jeg var godt kvalifisert til de jobbene jeg hadde drmmer om.

Det skulle handle om NAV, men det handler ogs om mellomrom. Vi har et system her i landet som gir folk mellomrom overalt. vente p tiltak, tilbud og behandling gjr at det er svrt vanskelig holde seg innenfor den rammen AAP opprinnelig hadde, nemlig fire r. I tillegg spiser den tiden jeg faktisk er for syk til tiltak opp tiden. Jeg har som sagt vrt utenfor arbeidslivet i elleve r, elleve r fylt opp av sykdom, absolutt, men ogs venting. Venting og sykdom. Dette spiser av AAP-tiden min. Jeg har n ftt utvidet AAP til juni.

Da passer det ikke spesielt godt inn at jeg har kommet inn i en situasjon, der legen, og jeg, mistenker begynnende mani. Jeg har aldri vrt hos legen for dette fr, s det er i grunnen ny mark for begge oss to. P grunn av de katastrofalt lange ventetidene hos DPS, har vi valgt gjre noen justeringer allerede p fastlegeniv. bli fullt manisk kan vre farlig, og er det ikke det, s kommer i allefall depresjonen hundre prosent sikkert, dersom vi ikke greier stoppe denne manien. En bipolar depresjon er svrt alvorlig, nrmest invalidiserende.

Det betyr at jeg for tiden er jeg 100% arbeidsufr. Med tre mneder til AAP gr ut. Jeg er i et tiltak som for tiden ligger ddt, men jeg er ikke i nrheten av kunne ske jobber, eller bli innsatt i jobbgivende tiltak. Det skjer ingenting i saken min, og det er tre mneder igjen.

Vi er tilbake i ventingen. Venting p at jeg skal bli s bra at jeg kan kalles frisk. Venting p f tiltak hos NAV. Jeg kaller det limbo, der jeg er n. For syk til tiltak, men for frisk til ufretrygd, eller er jeg det?

Jeg blir ndt til kritisere disse attfringsbedriftene, som NAV kjper tjenester hos. Jeg har ftt hjelp av mange ulike konsulenter, alle med ulik tilnrmingsmte, systemer og ikke minst sans for detaljer. For hvert r er det et nytt selskap som har ftt anbudet, og jeg m igjen ut p kurs og veiledning og selvutvikling. I lpet av alle rene jeg har vrt i det systemet, har ingen klart hjelpe meg. n person greide finne en praksisplass med noe semirelevant.

Psykiateren har vrt veldig tydelig, og sendt en anbefaling til NAV om hva jeg br, eller ikke br jobbe med. En konkret sak. Jeg kan nemlig bli syk av jobbe, hvis ikke jobben er riktig. Og nr jeg sier dette, virker jeg egoistisk og utakknemlig, men det er min virkelighet. Dette er svrt upopulrt blant arbeidsveilederne, som stort sett har utviklet sin egen filosofi, eller skal jeg kalle det fantasi, over hvordan ting henger sammen. Helst skulle jeg hatt mer utdanning, men p det feltet har NAV sttt helt stille i sitt syn. Jeg er godt nok utdannet til det psykiateren mener jeg kan jobbe med. Likevel str jeg her, tre r etter, helt uten jobb. Uten et svar p en eneste sknad. Ikke en eneste telefon arbeidsveilederen har tatt, har gitt resultat.

Jeg har hatt gode limboer, og jeg har hatt drlige limboer. N nr presset begynner bli s stort, jeg er tross alt p sjette ret innenfor AAP-systemet, blir det en svrt drlig limbo. Og ingen hos NAV innkaller til mte for snakke om nettopp dette. Jeg har blitt delvis fulgt opp av arbeidsveileder, dog meget spredt. Ja, jeg veit at jeg er ndt til ta en del ansvar sjl i dette, men NAV vet ogs at dette er i kjernen av min problematikk, at det er vanskelig oppske og benytte seg av offentlige tjenester.

Jeg har mine saker og ting, sant, som jeg ikke alltid behersker. ringe en potensiell arbeidsgiver vil for meg vre helt umulig. Like umulig som det er ringe NAV, nr det er noe. Jeg begynner grine i telefonen, det er ikke bare litt angst. Derfor har jeg bedt om hjelp til etablere akkurat den frste kontakten. mte opp i ett allerede avtalt mte, vil jeg greie. Og utfre arbeidsoppgavene mine, som ogs inkluderer mte mennesker og ta utrivelige telefoner, klarer jeg ogs st i. Det beviste jeg i den korte praksisperioden jeg har hatt i lpet av disse fem rene p AAP.

Derfor egner jeg meg ikke til gjre akkurat denne jobben, nemlig arbeidsskaffelsesprosessen, selv. Dette er psykiater enig med meg i, og NAV tar innover seg at snn m det bare vre. Likevel, nr jeg havner i den ene attfringsbedriften etter den andre, s endres disse tingene, som jeg trodde var spikret, seg. Det er hplst forholde seg til, og gjr det dessuten vanskeligere kommunisere sammen p en grei mte, nr man kommer spass skjevt ut.

Siste mte med arbeidsveilederen var et sjokk. Han foreslo en masse ting jeg veit at jeg aldri kan drive med. Psyken min er ikke som andres. Jeg kan ikke bare gli inn i noe, og forvente trives. Han spurte meg om jeg ville bli forbanna om han foreslo at jeg skulle ut i noe av dette, og jeg var rlig og sa ja. Jeg blir ikke overrasket om dette gjr at jeg blir sett p som et vanskelig tilfelle fra n av. En kasteball av angst og sykdom mellom attfringsbedriften, NAV og det virkelige liv. Etter det har jeg faktisk ikke hrt fra ham.

Jeg har ikke tatt kontakt heller, det kan hende det var ventet av meg. Likevel, han vet akkurat hva slags problemer jeg sliter med. Og kontakte ham er en av de tingene.

Og n, limbo! Syk igjen. For titusende gang, kjennes det.

Kjre NAV, kan jeg n f slippe snart?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet p venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits