counter hit make

Om stillstand og bevegelse - helt i utakt med samfunnet rundt

Om stillstand og bevegelse, helt i utakt med verden rundt.

 

Jeg er gal. Ja, altså ikke sånn gal at jeg løper naken rundt i gatene, eller tror at indianerne er etter meg, heldigvis. Jeg er bare hverdagsgæærn. Bipolar lidelse type 1, store og tunge og veldig farlige ord. Og ved siden av har jeg en generalisert angstlidelse, som kommer og går, akkurat som den lyster.

 

Dette skal bli et innlegg om NAV, om forventninger til meg, og forventninger jeg har til dem. Jeg har egentlig lite å utsette på NAV, det lille jeg har kommer klart fram i teksten. I tillegg handler det om sykdommen som nekter å la seg tøyle, og oppføre seg, slik at man faktisk kommer fram til en god og varig løsning.

 

Når man er hverdagsgæærn som meg, er det ikke så lett å mestre det som er forventet av meg i samfunnet. Når jeg er klar for arbeidsprøving, finnes det ikke noe tiltak, og når tiltaket kommer, tre måneder for seint, er jeg allerede ute i en ny sykdomsloop.

 

Elleve år har jeg vært ute av arbeidslivet. I løpet av de elleve årene har jeg studert tre. To år med sykepleie, som antagelig aldri blir nyttig for meg, og ett år med statsvitenskap. Det året er kanskje det beste i mitt liv, og min store drøm var å fortsette i denne retningen, noe NAV sa kategorisk nei til. Kanskje fordi de allerede hadde gitt meg opp. Når jeg ser hva andre får igjennom av utdanning, får jeg det inntrykket. Selv sa de at det var fordi jeg var godt kvalifisert til de jobbene jeg hadde drømmer om.

 

Det skulle handle om NAV, men det handler også om mellomrom. Vi har et system her i landet som gir folk mellomrom overalt. Å vente på tiltak, tilbud og behandling gjør at det er svært vanskelig å holde seg innenfor den rammen AAP opprinnelig hadde, nemlig fire år. I tillegg spiser den tiden jeg faktisk er for syk til tiltak opp tiden. Jeg har som sagt vært utenfor arbeidslivet i elleve år, elleve år fylt opp av sykdom, absolutt, men også venting. Venting og sykdom. Dette spiser av AAP-tiden min. Jeg har nå fått utvidet AAP til juni.

 

Da passer det ikke spesielt godt inn at jeg har kommet inn i en situasjon, der legen, og jeg, mistenker begynnende mani. Jeg har aldri vært hos legen for dette før, så det er i grunnen ny mark for begge oss to. På grunn av de katastrofalt lange ventetidene hos DPS, har vi valgt å gjøre noen justeringer allerede på fastlegenivå. Å bli fullt manisk kan være farlig, og er det ikke det, så kommer i allefall depresjonen hundre prosent sikkert, dersom vi ikke greier å stoppe denne manien. En bipolar depresjon er svært alvorlig, nærmest invalidiserende.

 

Det betyr at jeg for tiden er jeg 100% arbeidsufør. Med tre måneder til AAP går ut. Jeg er i et tiltak som for tiden ligger dødt, men jeg er ikke i nærheten av å kunne søke jobber, eller bli innsatt i jobbgivende tiltak. Det skjer ingenting i saken min, og det er tre måneder igjen.

 

Vi er tilbake i ventingen. Venting på at jeg skal bli så bra at jeg kan kalles frisk. Venting på å få tiltak hos NAV. Jeg kaller det limbo, der jeg er nå. For syk til tiltak, men for frisk til uføretrygd, eller er jeg det?

 

Jeg blir nødt til å kritisere disse attføringsbedriftene, som NAV kjøper tjenester hos. Jeg har fått hjelp av mange ulike konsulenter, alle med ulik tilnærmingsmåte, systemer og ikke minst sans for detaljer. For hvert år er det et nytt selskap som har fått anbudet, og jeg må igjen ut på kurs og veiledning og selvutvikling. I løpet av alle årene jeg har vært i det systemet, har ingen klart å hjelpe meg. Én person greide å finne en praksisplass med noe semirelevant.

 

Psykiateren har vært veldig tydelig, og sendt en anbefaling til NAV om hva jeg bør, eller ikke bør jobbe med. En konkret sak. Jeg kan nemlig bli syk av å jobbe, hvis ikke jobben er riktig. Og når jeg sier dette, virker jeg egoistisk og utakknemlig, men det er min virkelighet. Dette er svært upopulært blant arbeidsveilederne, som stort sett har utviklet sin egen filosofi, eller skal jeg kalle det fantasi, over hvordan ting henger sammen. Helst skulle jeg hatt mer utdanning, men på det feltet har NAV stått helt stille i sitt syn. Jeg er godt nok utdannet til det psykiateren mener jeg kan jobbe med. Likevel står jeg her, tre år etter, helt uten jobb. Uten et svar på en eneste søknad. Ikke en eneste telefon arbeidsveilederen har tatt, har gitt resultat.

 

Jeg har hatt gode limboer, og jeg har hatt dårlige limboer. Nå når presset begynner å bli så stort, jeg er tross alt på sjette året innenfor AAP-systemet, blir det en svært dårlig limbo. Og ingen hos NAV innkaller til møte for å snakke om nettopp dette. Jeg har blitt delvis fulgt opp av arbeidsveileder, dog meget spredt. Ja, jeg veit at jeg er nødt til å ta en del ansvar sjøl i dette, men NAV vet også at dette er i kjernen av min problematikk, at det er vanskelig å oppsøke og benytte seg av offentlige tjenester.

 

Jeg har mine saker og ting, sant, som jeg ikke alltid behersker. Å ringe en potensiell arbeidsgiver vil for meg være helt umulig. Like umulig som det er å ringe NAV, når det er noe. Jeg begynner å grine i telefonen, det er ikke bare litt angst. Derfor har jeg bedt om hjelp til å etablere akkurat den første kontakten. Å møte opp i ett allerede avtalt møte, vil jeg greie. Og å utføre arbeidsoppgavene mine, som også inkluderer å møte mennesker og ta utrivelige telefoner, klarer jeg også å stå i. Det beviste jeg i den korte praksisperioden jeg har hatt i løpet av disse fem årene på AAP.

 

Derfor egner jeg meg ikke til å gjøre akkurat denne jobben, nemlig arbeidsskaffelsesprosessen, selv. Dette er psykiater enig med meg i, og NAV tar innover seg at sånn må det bare være. Likevel, når jeg havner i den ene attføringsbedriften etter den andre, så endres disse tingene, som jeg trodde var spikret, seg. Det er håpløst å forholde seg til, og gjør det dessuten vanskeligere å kommunisere sammen på en grei måte, når man kommer såpass skjevt ut.

 

Siste møte med arbeidsveilederen var et sjokk. Han foreslo en masse ting jeg veit at jeg aldri kan drive med. Psyken min er ikke som andres. Jeg kan ikke bare gli inn i noe, og forvente å trives. Han spurte meg om jeg ville bli forbanna om han foreslo at jeg skulle ut i noe av dette, og jeg var ærlig og sa ja. Jeg blir ikke overrasket om dette gjør at jeg blir sett på som et vanskelig tilfelle fra nå av. En kasteball av angst og sykdom mellom attføringsbedriften, NAV og det virkelige liv. Etter det har jeg faktisk ikke hørt fra ham.

 

Jeg har ikke tatt kontakt heller, det kan hende det var ventet av meg. Likevel, han vet akkurat hva slags problemer jeg sliter med. Og å kontakte ham er en av de tingene.

 

Og nå, limbo! Syk igjen. For titusende gang, kjennes det.

 

Kjære NAV, kan jeg nå få slippe snart?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet på venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt å legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits