counter hit make

Livet som musikant

I en litt manisk undomstid fant jeg meg selv medlem av 3 kor og 3 korps til samme tid. Jeg var 18 r, og hadde en dag i uken fri. Dette var sndag. I tillegg hadde jeg verv i en ideell organisasjon, og i en politisk organisasjon. Man kan si jeg var overarbeidet, at jeg mtte veggen rett og slett. Det endte med at jeg i lpet av et halvt rs tid sluttet i alle kor og korps, sa fra meg vervene mine og begynte jobbe istedenfor.

I ettertid har jeg jo forsvidt sunget litt i kor, noe som har gitt meg mye. Likevel var det ikke det samme som fr, koret hadde endret seg veldig i de rene jeg var borte. Plutselig var jeg desidert yngst, fr var vi flere som var p samme alder. Jeg flte meg rett og slett ikke hjemme der lengre. S etter en stor konsert, som jeg hadde gledet meg veldig til, sluttet jeg der ogs. Litt fordi jeg mtte veggen, og litt fordi dette ikke tilfredsstilte mine forventninger sosialt sett. Musikalsk sett, var det helt supert, alts.

I et par r har jeg blitt forskt vervet tilbake til korpslivet. Jeg var aldri s glad i korps som jeg var i kor, men i det siste har jeg lengtet tilbake. Det fltes litt bortkastet ha lrt spile et instrument, for s aldri bruke det igjen. Tanken p begynne igjen har gjort meg vettskremt. Kan jeg dette lengre? Jeg husker nesten ikke et eneste musikalsk begrep, grep og noter er skikkelig rustne.

Jeg hentet meg et instrument for 3 uker siden. En gammel, stvete klarinett. Etter ha kjpt inn fliser og rengjringsutstyr, satte jeg instrumentet til munnen for frste gang p 10 r. Spenningen gjorde at jeg skalv. Kommer det lyd? Starten besto av en del kromatiske skalaer, og sakte men sikkert kom grepene tilbake. Det gikk ikke like fort som fr, men jeg var fornyd. Det var overraskende mange ferdigheter som hang igjen. Jeg spilte p en toerflis, s jeg ble ikke s sliten i munnen heller. Regner med at jeg kan spille p stivere fliser i lpet av ret.

I gr kveld dro jeg p min frste velse, etter ha veid for og imot i et par dager. Det som fikk meg til bestemme meg for dra, var at jeg overbeviste meg selv om at jeg kunne mime en del, og at jeg trengte hente noter. Halvparten av korpset var syke, og vi var kun to klarinetter. To klarinetter som skulle bre melodistemmen i flere av numrene. Og jeg fikk det til! Jeg greide spille, selv om jeg mtte ha litt hjelp til finne coda-hjul og dal segno-tegn rundt omkring, rusten som jeg er. Utover i velsen fikk jeg ket selvtillit og turte spile litt fortissimo, ikke bare pianissimo. Spesielt der det var lett spille selvsagt, men likevel.

velsen gikk som en vind. Fr jeg visste ordet av det var klokken halv ti, og jeg skulle hjem. Jeg var litt skuffet over at det var over.

Kveldens hydepunkt var selvsagt da den andre klarinettisten trengte hjelp til et grep, og jeg kunne vise det frem. Vi begynte ca samtidig spille, bare at jeg ikke har spilt p ti r. Jada, dette er uhemmet selvskryt, men noen kanaler for selvforherligelse m da et menneske kunne ha.

2 kommentarer

Virrvarr

09.10.2008 kl.00:44

Hurra for klarinettspilling! Dette var et deilig innlegg, selvskryt er lov :D

Ingvild

30.11.2008 kl.17:09

Dette var et herlig innlegg. Ordentlig koselig hre at klarinettspillingen har startet igjen. Skjnner godt at det var litt skummelt da, men.

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet p venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits