counter hit make

Livet som musikant

I en litt manisk undomstid fant jeg meg selv medlem av 3 kor og 3 korps til samme tid. Jeg var 18 år, og hadde en dag i uken fri. Dette var søndag. I tillegg hadde jeg verv i en ideell organisasjon, og i en politisk organisasjon. Man kan si jeg var overarbeidet, at jeg møtte veggen rett og slett. Det endte med at jeg i løpet av et halvt års tid sluttet i alle kor og korps, sa fra meg vervene mine og begynte å jobbe istedenfor.

I ettertid har jeg jo forsåvidt sunget litt i kor, noe som har gitt meg mye. Likevel var det ikke det samme som før, koret hadde endret seg veldig i de årene jeg var borte. Plutselig var jeg desidert yngst, før var vi flere som var på samme alder. Jeg følte meg rett og slett ikke hjemme der lengre. Så etter en stor konsert, som jeg hadde gledet meg veldig til, sluttet jeg der også. Litt fordi jeg møtte veggen, og litt fordi dette ikke tilfredsstilte mine forventninger sosialt sett. Musikalsk sett, var det helt supert, altså.

I et par år har jeg blitt forsøkt vervet tilbake til korpslivet. Jeg var aldri så glad i korps som jeg var i kor, men i det siste har jeg lengtet tilbake. Det føltes litt bortkastet å ha lært å spile et instrument, for så å aldri bruke det igjen. Tanken på å begynne igjen har gjort meg vettskremt. Kan jeg dette lengre? Jeg husker nesten ikke et eneste musikalsk begrep, grep og noter er skikkelig rustne.

Jeg hentet meg et instrument for 3 uker siden. En gammel, støvete klarinett. Etter å ha kjøpt inn fliser og rengjøringsutstyr, satte jeg instrumentet til munnen for første gang på 10 år. Spenningen gjorde at jeg skalv. Kommer det lyd? Starten besto av en del kromatiske skalaer, og sakte men sikkert kom grepene tilbake. Det gikk ikke like fort som før, men jeg var fornøyd. Det var overraskende mange ferdigheter som hang igjen. Jeg spilte på en toerflis, så jeg ble ikke så sliten i munnen heller. Regner med at jeg kan spille på stivere fliser i løpet av året.

I går kveld dro jeg på min første øvelse, etter å ha veid for og imot i et par dager. Det som fikk meg til å bestemme meg for å dra, var at jeg overbeviste meg selv om at jeg kunne mime en del, og at jeg trengte å hente noter. Halvparten av korpset var syke,  og vi var kun to klarinetter. To klarinetter som skulle bære melodistemmen i flere av numrene. Og jeg fikk det til! Jeg greide å spille, selv om jeg måtte ha litt hjelp til å finne coda-hjul og dal segno-tegn rundt omkring, rusten som jeg er. Utover i øvelsen fikk jeg øket selvtillit og turte å spile litt fortissimo, ikke bare pianissimo. Spesielt der det var lett å spille selvsagt, men likevel.

Øvelsen gikk som en vind. Før jeg visste ordet av det var klokken halv ti, og jeg skulle hjem. Jeg var litt skuffet over at det var over.

Kveldens høydepunkt var selvsagt da den andre klarinettisten trengte hjelp til et grep, og jeg kunne vise det frem. Vi begynte ca samtidig å spille, bare at jeg ikke har spilt på ti år. Jada, dette er uhemmet selvskryt, men noen kanaler for selvforherligelse må da et menneske kunne ha.

2 kommentarer

Virrvarr

09.10.2008 kl.00:44

Hurra for klarinettspilling! Dette var et deilig innlegg, selvskryt er lov :D

Ingvild

30.11.2008 kl.17:09

Dette var et herlig innlegg. Ordentlig koselig å høre at klarinettspillingen har startet igjen. Skjønner godt at det var litt skummelt da, men.

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet på venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt å legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits