counter hit make

Sykt barn, del 1.

I løpet av sitt første leveår var min sønn ofte syk, han ble lagt inn på sykehus flere ganger, og jeg har tenkt å fortelle dere om disse opplevelsene en etter en, med ujevne mellomrom. Vi kan nok kalle dette del 1.

Min sønns far bodde langt nord i landet, før han døde. Nærmere bestemt i Sør-Varanger kommune. I forbindelse med et prosjekt der jeg skulle gjøre far og sønn kjent med hverandre, og i tillegg døpe han i kapellet der både faren og jeg er døpt, reiste jeg oppover dit da min sønn var åtte uker gammel, for å bli der til over påske, noe som tilsvarte åtte uker. Jeg kunne aldri ha forestilt meg hvor dramatisk dette skulle bli. Å ha syke barn i "provinsen" er rett og slett en utfordring.

Da sønnen min ble syk og fikk feber valgte jeg å ta han med på legevakten i Kirkenes. Alle snakket om RS-virus, og jeg er ikke den som tar sjanser. Bedre med en sjekk for mye enn en for lite, sa jeg til meg selv, og vi dro ned til Kirkenes sykehus på tidligkvelden. Der møtte vi en flott lege som selv var småbarnsmor, og visste hvordan jeg hadde det. Han var surklete, men ikke spesielt tett, så vi fikk beskjeden om å ta det med ro, og heller komme tilbake om noe endret seg. I tillegg skrev hun ut Efidrin, som er en medisin som skal øke oksygenopptaket i lungene, og oppfordret oss til å fortsette med paracetamol stikkpiller som febernedsettende.

Den natten tror jeg er den verste jeg har opplevd. Min sønn sov ikke et sekund. Han gråt og kastet opp, ville hverken ha pupp eller flaske. Stemningen i huset var ganske dårlig, slitne som vi var alle sammen. I taushet kjørte vi tilbake til legen. Jeg hadde akkurat snakket med mamma på telefonen, og jeg husker jeg gråt og sa "jeg håper de legger han inn, jeg er så sliten".

Samme legedamen som dagen før var helt enig i at min sønn var mye dårligere i dag. Og med det kom hun med sjokkbeskjeden. "Vi må nok rekvirere et ambulansefly og sende dere til Hammerfest." Det svartnet for meg. "Å herregud, det er ikke barneavdeling i Kirkenes". Likevel var jeg fornøyd med avgjørelsen. Jeg var så sliten at jeg ikke så for meg at jeg kunne klare meg uten hjelp.

Sønnen min begynte allerede å bli uttørket, siden han ikke hadde drukket noe særlig det siste døgnet. Ingen ville ta ansvar for at det skulle skje noe med han, og i mangel på barnelege, kom det en erfaren sykepleier fra fødeavdelingen ned og satte en sonde i magen på han, slik at han fikk i seg mat. Jeg kan ikke huske dette som spesielt traumatisk, jeg var bare sliten - sliten - sliten. Det føltes ut som om alt dette hendte noen andre enn meg.

 Vi måtte vente mange timer på flyet, og vi fikk et rom på akuttmottaket i Kirkenes. Der var alle så flinke, jeg fikk sove litt, for noen av sykepleierne hadde tid til å gå og bære på han for meg. Jeg følte meg litt mer uthvilt.

I kveldinga kom de inn og ba oss gjøre oss klare, for flyet hadde kommet. Jeg kledde på oss, og ambulansen hentet oss. Og her skal jeg komme med en liten digresjon. Ambulansepersonellet hadde en noe original historie å fortelle oss. Samme dag hadde nemlig ambulansen deres blitt "rekvirert", eller rett og slett stjålet av en psykiatrisk pasient. Bilen hadde stått utenfor mottaket med motoren i gang, det var jo vinter. Heldigvis var alt som det skulle være inne i ambulansen. Ikke engang vesken med legemidler var rørt. Måten den kom tilbake på var også ganske original. Det var en innringer som hadde sett sykebilen kjøre oppover Pasvik, og jaggu hadde ikke sjåføren blå skjorte med knepping foran. Dette lukter ugler i mosen, og sannelig, der kom den stjålne ambulansen til rette igjen. Personellet fortalte meg også at det var nok siste gang de lot bilen stå og gå uten for mottaket. Klok av skade.

På flyplassen sto flyet og ventet. Det var ganske lite, og det var propelldrevet. Det er litt pinlig å si det, men jeg må si jeg frydet meg litt over at dette flyets neste tur var kun på grunn av min syke sønn. To flygere og en anestesisykepleier var om bord. Det må ha kostet en formue. Det ble en rolig flytur. Min sønn sov søtt hele veien, og det var mulig å slappe av og nyte utsikten. Jeg ble lovet en urolig landing i Hammerfest, men ble snytt for den. "Det var et sjeldent stille vær", forklarte piloten. Litt trist det også, for jeg må si forventningen steg da sykepleieren tok på seg fempunktssele. Jeg sa til meg selv at dersom dette skjer igjen, så skal jeg ha med kamera. Snakk om minne for livet, selv om det er sykdom som er foranledningen.

Vel fremme i Hammerfest ble vi møtt av en sykepleier som informerte oss om at vi var nødt til å bo på isolat, inntil RS-prøvene var ferdige. Dette fordi man ikke ønsket en avdeling der alle barna fikk RS, naturlig nok. Dette gjelder spesielt barn som gjennomgår kjemoterapi, og av den grunn spesielt utsatt for sykdommer. Jeg syntes dette var helt greit. Jeg fikk egen TV, egen fjernkontroll, eget stellebord, og skulle jeg ha en kopp kaffe måtte jeg ringe på. De andre foreldrene var nødt til å gå ut i gangen og hente fra "tralla". Som sagt dette passet meg ypperlig.

Noe som ikke var så hyggelig var første møtet med barnelegen. Han var arrogant, han tok ikke hensyn til smitteverntiltakene (altså, kledte seg i gul smittefrakk, hansker og munnbind), fordi han var "heelt sikker på at dette kun var en ordinær virusinfeksjon", en forkjølelse som ikke ga grunn til bekymring overhodet. Dette mens han klaget på den uselvstendige legen i Kirkenes som på død og liv måtte sende oss av gårde. Efedrinen hun hadde gitt oss var en svadamedisin, og det var ikke måte på. Han sukket dypt og fortalte meg "men, man kan jo ikke nekte dem heller". Jeg var sjokkert. Jeg følte meg dum og hysterisk. Nå hadde staten brukt ufattelig mange penger for at min sønn skulle få se en barnelege, og dette var det som skjedde?

Litt senere kom nattevakten inn og fortalte meg at vi ikke kunne regne med noen særlig avlastning den natten. Det var alt for mange barn der, og de hadde ikke anledning til å komme inn annet enn hvis det var noe alvorlig. Jeg, som bare hadde sovet en times tid siste døgn, brast i gråt. Jeg var så sliten, følte meg så dum og alt var bare elendig. Heldigvis sov sønnen min godt den natten, slik at jeg kunne møte neste dag som en mer avslappet og naturlig kvinne.

Kaoset fra dagen før hadde for lengst roet seg da assistentlegen kom inn på morgenen og erklærte i full fart at han regnet med at vi kunne reise hjem når som helst. De måtte bare ha svar på prøvene først. Prøvene det var snakk om var standard infeksjonsprøver som blir tatt når forkjølete barn kommer inn med mistanke om en mer alvorlig infeksjon. Jeg slo meg til ro med dette, og så på TV utover formiddagen. Sønnen min var i en roligere fase i sykdommen, slik at han sov for det meste. Utslitt over den høye feberen.

To timer senere kom kontrabeskjeden. Min sønn hadde høye infeksjonsmål, og det viste seg at han hadde en eller annen bakteriell infeksjon. Sannsynligvis knyttet til luftveiene, siden han tross alt var forkjølet og surklete. Vi ble sendt i lungerøntgen, det ble oppdaget en såkalt infiltrasjon på venstre lunge, bak hjerteskyggen. Noe de kunne se ved siderøntgen. Legen foreskrev Apocillin, en vanlig form for penicillin, som mikstur. Vi måtte bli på sykehuset inntil infeksjonsmålene hadde gått ned, og det var sikkert at penicillinet virket slik det skulle. Han regnet med at det skulle ta ca et døgn.

Denne kvelden var jeg lettet på flere måter. 1. Jeg var ikke hysterisk mor, jeg hadde rett da jeg påsto at dette er mer enn en ?helt ordinær virusinfeksjon?. Og legen i Kirkenes hadde rett da hun brukte flerfoldige tusen skattekroner på oss. 2. Jeg var ikke utslitt lengre, min sønn sov, og feberen begynte å gå ned samme kveld som følge av behandlingen. 3. Nattevaktene denne natten kom inn og sa at dersom det skulle være noe så måtte jeg ringe på UANSETT. Jeg skulle ikke være nødt til å gjøre noe som gjorde at jeg måtte ut av sengen. Akk for en lettelse, i forhold til forrige natt, da jeg fikk beskjed om at jeg var helt alene. De lånte meg sykehusklær, og vasket og tørket klærne mine om natten. Jeg hadde jo ikke mer enn jeg gikk og sto i, uten å kjenne en levende sjel i hele Hammerfest. Jeg er fremdeles takknemlige for disse to vennlige sjelene som gjorde oppholdet mitt lettere.

Neste morgen var min sønns infeksjonsprøver atskillig bedre, og samme kveld ble vi sendt tilbake til Kirkenes med rutefly. Der må jeg få berømme Widerøe, og den fantastiske servicen som tillot meg å ta med bilstolen inn i flyet. Dette gjorde flyturen (med fem mellomlandinger, Finnmarks melkerute) veldig mye enklere, enn dersom jeg måtte ha hatt han på fanget hele tiden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet på venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt å legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits