counter hit make

Sjokkerende beskjed

I morges da jeg leverte min sønn i barnehagen, ville en av pedagogene på avdelingen ha en prat med meg. Hjertet mitt banket da jeg spurte hva det gjaldt. Nå mister vi barnehageplassen, tenkte jeg, og hva er det nå jeg har gjort galt?  Hun ville ikke si meg noe før hun hadde meg på tomannshånd, så jeg fulgte skjelvende etter henne.

Etter å ha lukket meg inn i et mer egnet rom, stilte hun seg opp mot meg mens hun begynte å forklare. Hun var helt på gråten, og jeg syntes det var helt grusomt. (Hva gjelder dette? Har min sønn gjort noe alvorlig galt? )

 - [Gutt på avdelingen heretter kalt Gutt] har blitt syk. Alvorlig syk.

I min egoisme tenkte jeg smittsom hjernehinnebetennelse med en gang, og forberedte meg på å ta med meg sønnen hjem igjen, og ringe lege og alt som skal til.

 - Gutt har fått svulst på hjernen. To svulster. En på hjernestammen og en et annet sted. Vi vet ikke om det er godartet eller ondartet, men foreldrene ønsket at dere skulle få informasjon. På torsdag skal vi informere barna.

Matt og ør fikk jeg spurt om de hadde fått noe hjelp til det, og det hadde de. De hadde rådført seg med en barnepsykolog, og de hadde bestilt en del brosjyremateriell. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, annet enn at det var grusomt, at jeg synes det var trist, og huff på en måte.

For hva skal en si når en får en sånn beskjed. Jeg burde jo ha sagt at sønnen og jeg ønsket dem alt godt, men det falt meg ikke inn. I min selvopptatthet sa jeg ikke noe sånt, jeg spurte om de hadde fått hjelp til å informere barna. Praktisk tilnærming som alltid, og stadig konsentrert rundt mitt barn. At jeg gråt da jeg gikk ut av barnehagen, var det ingen som så, det var min gråt. Jeg kan nesten klare å sette meg inn i foreldrenes fortvilte situasjon, og når jeg nærmer meg i tankene, så kommer panikken. Hvis jeg tenker bare et øyeblikk at dette er min sønn, kommer pustebesværet. Hva da med foreldrene til Gutt? Dette er ikke en tankeøvelse for dem, men beinhard virkelighet. Tankene mine er med dem.

- Vi merket det på at han begynte å få en del ukontrollerte bevegelser.

Når man går til legen fordi barnet har ukontrollerte bevegelser, frykter man kanskje Tourettes eller en form for epilepsi. Det finnes en del sykdommer som kan gi krampetilstander. At det skulle komme av at det er en klump inni hodet som klemmer på nervene, er ikke i ens villeste fantasi. Barn har en fantastisk tilpasningsevne. La oss håpe at dette er noe Gutt kommer seg gjennom.

Jeg er takknemlig for at det ikke er min sønn som er syk. Altså, jeg ønsker jo ingen andre syke, det er ikke det. Det er bare det at jeg synes det er godt at vi slipper (og la oss fortsette å slippe, kjære "hvem-som-enn-bestemmer"). Er det lov å føle seg takknemlig over å ha friskt barn når andre barn blir alvorlig syke? Jeg sa det samme til pedagogen i barnehagen at jeg følte en sterk takknemlighet. Man skal egentlig ikke si det, sa jeg, for det er nok riktig å si, tenkte jeg. I løpet av dagen har jeg tenkt at det er lov å være takknemlig. Det er lov å være glad for at sine egne barn er friske, selv om andres barn er svært syke, uten å miste empatien samtidig.

Likevel er det lov å vende nesten utover av og til, og ta inn over seg at verden handler om mer enn akkurat inni min lille kule. Jeg ønsker virkelig Gutt og hans familie lykke til. Og hadde jeg vært kristen, så hadde jeg bedt for dere.

4 kommentarer

Sigrun

18.06.2008 kl.06:42

På kvelden 11/9-2001 var jeg på en gudstjeneste. Presten understreket at man ikke skulle takke Gud for at det forferdelige ikke hendte en selv, siden det ikke er slik at Gud holder med noen og gir f*** i andre. Jeg kan imidlertid ikke se noen motsetning mellom dette og at man er takknemlig over det man har fått. I alle fall kristent tenkt så er vel det å takke for livet en bra ting. Klart du og vi andre som har friske barn, skal være takknemlige.

Dronningpresidenten

18.06.2008 kl.09:18

Klart. Jeg bare pekte på at det nærmest var min første tanke, at jeg var takknemlig for at det ikke var min sønn.

Confiteor

23.06.2008 kl.11:20

Jeg tror det var en ganske naturlig reaksjon. Huff, så ufattelig trist at dette skjer med en som bare så vidt har smakt på livet..

Dronningpresidenten

23.06.2008 kl.18:35

Ja, det er helt utrolig trist, det er vanskelig å tenke ordentlig på.

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet på venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt å legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits