counter hit make

Meg om medisinering og samtaleterapi

For snart tre r siden fikk jeg en kjempeknekk. Jeg gikk p skolen, snnen min var mye syk og jeg hadde levd i et voldelig forhold som jeg ikke hadde tenkt p. Tankene min var alt for opptatte med flytte, fde barn, amme barn, og flge barn p sykehuset. Ikke fr jeg traff en ny mann kom denne problemstillingen opp, og jeg begynte bearbeide. Alt var bare kaos, og jeg klaget til legen min, som i frste omgang henviste meg til den kommunale psykiatritjenesten her i kommunen. Jeg trengte hjelp, og snnen min hadde jeg mest lyst til gi bort, slik at jeg kunne g i hundene i fred.

Jeg fikk tildelt en psykiatrisk sykepleier som samtalepartner. Vi skulle ha samtaler hver uke i frste omgang, og senere annehver uke. Dette fungerte fint, bortsett fra dette lille problemet med min eks. rlig som hun var, fortalte den psykiatriske sykepleieren meg at hun ikke hadde kompetanse til hjelpe meg bearbeide dette. Til dette mtte jeg ha sterkere krutt, alts en psykolog eller en psykiater. Greit for meg, tenkte jeg, og klaget igjen til legen min, som mente det var bare tull ske, fordi hans erfaring var at alle sknader der antidepressiva ikke var utprvd kom i retur. Greit tenkte jeg (nok en gang), og begynte p SSRI, Cipralex, alts. Dette fungerte veldig godt, alt for tidlig. Jeg var sjokkert, telte dager siden jeg begynte, vget nesten ikke tro at dette kunne vre sant. Levde et liv i sus og dus et par uker, sov ikke om natten, og var rett utrolig glad. Eneste som ikke var s glad var psykitrisk sykepleier, dette hadde hun sett fr, og var ikke fornyd med utviklingen. Og hun fikk rett.

For da kom kjempesmellen. Jeg ble utrolig deprimert, sov 20 timer i dgnet, og tenkte at n er det slutt. Jeg ble ikke suicidal, bare nummen, borte og ute av samfunnet. Postkassen falt ned p grunn av alt for mye post, og telefonen l med lyden av under hodeputa. Der fikk den ligge. Da psykiatrisk sykepleier fant meg p denne mten, tok hun affre og ringte til legen min, som ga meg enda en antidepressiva (tolvon), og imovane for sove litt roligere. Jeg slet fryktelig med vonde drmmer og derfor snudd dgn.

Dette gjorde at jeg fikk time ganske fort p DPS hos en psykiater, for utredning. Alt tydet p at jeg led av en stemningslidelse, og de regnet med at dette skulle vre fort gjort. 10 timer hos psykiater ble meg tildelt, og da hadde jeg ogs byttet en gang. Dette inkluderte utredning, der jeg fikk diagnosen Bipolar lidelse type 1, og oppstart av Lithium, som ga meg god effekt etter ca fire uker.

Siste time hos psykiater grt jeg, og spurte om det ikke fantes noen for meg snakke med. Selv om jeg er bipolar, s har jeg fremdeles ting jeg m fordye, bearbeide. Jeg har likevel bodd med en voldelig mann, og jeg sliter fremdeles med tenke p denne mannen uten bli rasende. Dessverre hadde de ikke noe tilby, og jeg mtte bruke fastlegen som samtalepartner i fremtiden. Den dagen min fastlege har tid, erfaring og kompetanse til ta se av dette, s ville det vrt et godt tilbud, men per i dag er det ikke snn. Og min lege gr for vre den legen i min kommune med strst kompetanse nettopp p psykiatri. I tillegg ga psykiateren meg en brosjyre til et sted i Oslo som drev med kvinner som hadde levd i voldelige forhold. Dette stedet var nedlagt da jeg forskte ringe.

Greia er at jeg har stor tro p medisinering innen psykiatri, jeg har selv kjent p kroppen hva det gjr med meg. Likevel ser jeg at jeg hadde hatt strre effekt, dersom noen hadde hatt tid og kompetanse til snakke med meg.

5 kommentarer

Avil

05.05.2008 kl.10:44

Hjelpe meg. DPS skal ha psykologar ansatt.Du kan finne deg ein privatpraktiserande psykolog der du fr alt over eigeandelen dekka av trygdekontoret (om ikkje legen din har liste over slike, kan du finn p nettet, hos helse st/vest/sr/nord alt etter kvar du bur, eg trur det ligg under samarbeidspartnere til helseforetaket eller noko i den dur p heimesidene).Henvisning fr lege, ta kontakt sjlv, forklar kort at du er ei ganske oppegande dame som har ftt denne diagnosen, medisiner og oppflging av psyk. sjukepleiar, men at du kunne tenke deg f snakke med nokon om kva du har opplevd og korleis du kan f eit betre liv.Lukke til!

Dronningpresidenten

05.05.2008 kl.10:49

Joda, jeg har sagt dette. Greia er at utbyttinga p DPS er s stor, s jeg kan ikke regne med f noen sammenheng i terapien, og dessuten at jeg er spass oppegende taler visstnok ikke til min fordel i sknadsprosessen. Sa min psykiater den gangen hvertfall. N er det jo mulig at situasjonen har endret seg siden den gang, alts. Privatpraktiserende har jeg egentlig ikke tenkt p rett og slett pga prisen. Visste ikke at det var mulig f dette dekket, for det har ingen sagt til meg. Dessuten sa legen min at det var minst et r ventetid hos disse ogs. Jeg har tenkt ta det opp med legen p nytt i neste uke.

05.05.2008 kl.20:33

Selvsagt trenger du f snakke om det! Snakke og snakke til du nesten blir lei av hre historiene om igjen. medisinere humret uten bearbeide legger jo bare lokk p de traumene du har hatt. Uansett kan du skrive. Og her er det mange som hrer, selv om vi ikke ndvendigvis har kompetansen..

05.05.2008 kl.20:35

Og det var observatren som skrev siste kommentar..

Dronningpresidenten

05.05.2008 kl.20:48

Ja, det er en av grunnene til at jeg opprettet bloggen. I tillegg til at jeg trengte en hobby, ikke bare surfe rundt i vilska. :)Og jeg har jo snakket, men familie og venner synes det er flt hre p. De synes ikke det er noe hyggelig nr jeg snakker om det.

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet p venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits