counter hit make

Meg om medisinering og samtaleterapi

For snart tre år siden fikk jeg en kjempeknekk. Jeg gikk på skolen, sønnen min var mye syk og jeg hadde levd i et voldelig forhold som jeg ikke hadde tenkt på. Tankene min var alt for opptatte med å flytte, føde barn, amme barn, og følge barn på sykehuset. Ikke før jeg traff en ny mann kom denne problemstillingen opp, og jeg begynte å bearbeide. Alt var bare kaos, og jeg klaget til legen min, som i første omgang henviste meg til den kommunale psykiatritjenesten her i kommunen. Jeg trengte hjelp, og sønnen min hadde jeg mest lyst til å gi bort, slik at jeg kunne gå i hundene i fred.

Jeg fikk tildelt en psykiatrisk sykepleier som samtalepartner. Vi skulle ha samtaler hver uke i første omgang, og senere annehver uke. Dette fungerte fint, bortsett fra dette lille problemet med min eks. Ærlig som hun var, fortalte den psykiatriske sykepleieren meg at hun ikke hadde kompetanse til å hjelpe meg å bearbeide dette. Til dette måtte jeg ha sterkere krutt, altså en psykolog eller en psykiater. Greit for meg, tenkte jeg, og klaget igjen til legen min, som mente det var bare tull å søke, fordi hans erfaring var at alle søknader der antidepressiva ikke var utprøvd kom i retur. Greit tenkte jeg (nok en gang), og begynte på SSRI, Cipralex, altså. Dette fungerte veldig godt, alt for tidlig. Jeg var sjokkert, telte dager siden jeg begynte, våget nesten ikke å tro at dette kunne være sant. Levde et liv i sus og dus et par uker, sov ikke om natten, og var rett utrolig glad. Eneste som ikke var så glad var psykitrisk sykepleier, dette hadde hun sett før, og var ikke fornøyd med utviklingen. Og hun fikk rett.

For da kom kjempesmellen. Jeg ble utrolig deprimert, sov 20 timer i døgnet, og tenkte at nå er det slutt. Jeg ble ikke suicidal, bare nummen, borte og ute av samfunnet. Postkassen falt ned på grunn av alt for mye post, og telefonen lå med lyden av under hodeputa. Der fikk den ligge. Da psykiatrisk sykepleier fant meg på denne måten, tok hun affære og ringte til legen min, som ga meg enda en antidepressiva (tolvon), og imovane for å sove litt roligere. Jeg slet fryktelig med vonde drømmer og derfor snudd døgn.

Dette gjorde at jeg fikk time ganske fort på DPS hos en psykiater, for utredning. Alt tydet på at jeg led av en stemningslidelse, og de regnet med at dette skulle være fort gjort. 10 timer hos psykiater ble meg tildelt, og da hadde jeg også byttet en gang. Dette inkluderte utredning, der jeg fikk diagnosen Bipolar lidelse type 1, og oppstart av Lithium, som ga meg god effekt etter ca fire uker.

Siste time hos psykiater gråt jeg, og spurte om det ikke fantes noen for meg å snakke med. Selv om jeg er bipolar, så har jeg fremdeles ting jeg må fordøye, bearbeide. Jeg har likevel bodd med en voldelig mann, og jeg sliter fremdeles med å tenke på denne mannen uten å bli rasende. Dessverre hadde de ikke noe å tilby, og jeg måtte bruke fastlegen som samtalepartner i fremtiden. Den dagen min fastlege har tid, erfaring og kompetanse til å ta se av dette, så ville det vært et godt tilbud, men per i dag er det ikke sånn. Og min lege går for å være den legen i min kommune med størst kompetanse nettopp på psykiatri. I tillegg ga psykiateren meg en brosjyre til et sted i Oslo som drev med kvinner som hadde levd i voldelige forhold. Dette stedet var nedlagt da jeg forsøkte å ringe.

Greia er at jeg har stor tro på medisinering innen psykiatri, jeg har selv kjent på kroppen hva det gjør med meg. Likevel ser jeg at jeg hadde hatt større effekt, dersom noen hadde hatt tid og kompetanse til å snakke med meg.

5 kommentarer

Avil

05.05.2008 kl.10:44

Hjelpe meg. DPS skal ha psykologar ansatt.Du kan finne deg ein privatpraktiserande psykolog der du får alt over eigeandelen dekka av trygdekontoret (om ikkje legen din har liste over slike, kan du finn på nettet, hos helse øst/vest/sør/nord alt etter kvar du bur, eg trur det ligg under samarbeidspartnere til helseforetaket eller noko i den dur på heimesidene).Henvisning frå lege, ta kontakt sjølv, forklar kort at du er ei ganske oppegåande dame som har fått denne diagnosen, medisiner og oppfølging av psyk. sjukepleiar, men at du kunne tenke deg å få snakke med nokon om kva du har opplevd og korleis du kan få eit betre liv.Lukke til!

Dronningpresidenten

05.05.2008 kl.10:49

Joda, jeg har sagt dette. Greia er at utbyttinga på DPS er så stor, så jeg kan ikke regne med å få noen sammenheng i terapien, og dessuten at jeg er såpass oppegående taler visstnok ikke til min fordel i søknadsprosessen. Sa min psykiater den gangen hvertfall. Nå er det jo mulig at situasjonen har endret seg siden den gang, altså. Privatpraktiserende har jeg egentlig ikke tenkt på rett og slett pga prisen. Visste ikke at det var mulig å få dette dekket, for det har ingen sagt til meg. Dessuten sa legen min at det var minst et år ventetid hos disse også. Jeg har tenkt å ta det opp med legen på nytt i neste uke.

05.05.2008 kl.20:33

Selvsagt trenger du å få snakke om det! Snakke og snakke til du nesten blir lei av å høre historiene om igjen. Å medisinere humøret uten å bearbeide legger jo bare lokk på de traumene du har hatt. Uansett kan du skrive. Og her er det mange som hører, selv om vi ikke nødvendigvis har kompetansen..

05.05.2008 kl.20:35

Og det var observatøren som skrev siste kommentar..

Dronningpresidenten

05.05.2008 kl.20:48

Ja, det er en av grunnene til at jeg opprettet bloggen. I tillegg til at jeg trengte en hobby, ikke bare surfe rundt i vilska. :)Og jeg har jo snakket, men familie og venner synes det er fælt å høre på. De synes ikke det er noe hyggelig når jeg snakker om det.

Skriv en ny kommentar

Dronningpresidenten

Dronningpresidenten

35, Rygge

Djevelsk god tid. Engasjert i politikk, med hjertet på venstresida. Skriver om fortid og framtid. Delvis anonymt, det er noen tekster det er skummelt å legge ut.

Kategorier

Arkiv

hits