counter hit make
hits

Om at jeg burde skrive her fra tid til annen

For meg har dette stedet her blitt en slags tidskapsel. Jeg finner fram bloggen fra tid til annen og skutter meg mens jeg leser hva jeg mente for tre, eller mest, for ti r siden. For det meste er jeg rimelig imponert. Var jeg s oppegende for ti r siden, alts? S blir jeg rrt, ja hvem blir ikke rrt av huske en ekstremt vanskelig periode i livet. Til slutt blir jeg stolt over at jeg faktisk overlevde det, det har gtt ti r, og jeg blir mer og mer overbevist om at jeg har overlevd for hver dag som gr. 

Men dd er jeg ikke.

Det kan hende det kommer en ny bloggpost i morgen, eller om fire r.

 

Jordan Peterson er ikke en s stor hestkuk som alle tror

Frst av alt vil jeg komme med en disclaimer; jeg kjenner ikke srlig godt til Jordan Peterson eller hans teorier. Dette er det jeg har kommet fram til i lpet av noen dager med halvkvalifiserte google-sk.

 

Det er helt tydelig at han snakker i bilder, noe som er bde frustrerende og lite konstruktivt. Jeg vet enn ikke hva han mener med hekser og drager, de skalte arketypene.

 

Som selvhjelper er Peterson derimot god. Jeg tar meg selv i like mange av de rdene han gir, de treffer meg rett og slett. Barn skal oppdras til vre lette like, bde for voksne og andre barn. Ta ansvar for deg sjl, ta oppvasken og brett klrne. Ros dine nrmeste, helst i phr av andre. Han tilbyr menn som har falt utenfor komme innafor ved ta tak i sine drlige sider ? gjre seg selv mer spiselig, rett og slett.

 

Der det begynner svikte for meg er nr han forfekter et slags ideal, forankret i evolusjonen. Det blir mindre vold om hver mann har en kvinne, det han kaller enforced monogamy. For ham handler det om at vi er tjent, som mennesker, med en kultur som fordmmer lse forhold og skilsmisse. Noen tror han mener at han str for en slags redistribuering av kvinner til glede for menn, men i flge ham selv handler det om at dette skal vre en kulturell greie. For en del mennesker, inkludert meg selv, skjrer dette i rene, men jeg forstr hvor det kommer fra. En stadig kende andel menn forblir enslige, jomfruer, og de som fr barn fr gjerne barn med flere kvinner. Er det ikke naturlig se tilbake til tider der dette ikke forekom i samme grad? Peterson er ppasselig med ikke introdusere lsninger, han mener han simpelthen peker p ting som har fungert i fortiden. Problemet her ligger i valgfriheten ? vi har kjempet oss bort fra skalt enforced monogami fordi prisen ble for hy. Peterson mener kanskje (?) at vi kvinner er litt sutrete og burde finne oss i mer, for redde menneskeheten eller noe lignende. Han kan vre noe pomps.

 

Jeg har ingen stor trang til forsvare Peterson, la n det vre klinkende klart, som en grepa dame sa for en del r siden. For meg handler det overhodet ikke om det. Det handler om ta den andre siden p alvor. Det skrives kronikker opp og ned i mente om den kende polariseringen, at venstresida har feila, vi klarer ikke lenger engasjere arbeiderklassen. Peterson sier at venstresida har totalt hegemoni i akademia, og det er nok ikke s langt fra sannheten mange steder. Derfor synes jeg det er ekstremt uklokt bare le vekk, latterliggjre, noe som tydeligvis har blitt viktig i manges liv. Noen av de som har greid komme tilbake fra utenforskap forteller at det viktigste var bli behandlet med respekt og tatt p alvor, ofte bare av n person. Slik det har blitt n gr alle vi rett i vrangls, sperrer, blokkerer og rapporterer og forsterker polariseringen. Vi m komme tilbake til debatten og f bort hnfliringa.

 

Det florerer artige memer som hentyder at Peterson er s vanskelig forst og utflytende at han alltid trenger en hr med internettforsvarere etter seg. Jeg kan vre enig i at det ser litt rart ut, er han virkelig s drlig til formulere seg, liksom? Det er godt mulig han er det, jeg har lest og sett litt lite forelpig og minner om heksene og dragene, som jeg ikke aner hva han vil med. Jeg har lest en god del slike forsvar, sett YouTube, lest aviser og hrt podcaster. Helt rlig mener jeg at han er misforsttt med vilje. Gang p gang.

 

 

Og s; endelig til mitt favorittema i ntiden. Er ytringsfriheten innskrenket (i praksis) av politisk korrekthet? Jordan Peterson mener det, Stephen Fry mener det, Sam Harris mener det - og de har ganske ulik bakgrunn. Dette er et stort tema og veldig vanskelig strukturere p f linjer, men et rungende svar p sprsmlet er ja, ja snn fra min side, da. Dette gjelder frst og fremst nisjedebatter som transkjnnethet, kvinnesak og etnisitet. Umerkelig har det sneket seg inn et utall regler og forutsetninger for i det hele tatt f lov til uttale seg. Uten ha noe vitenskapelig grunnlag tror jeg at disse uformelle reglene gjelder mest i kretser der slike sprsml diskuteres. Jeg tilhrer selv Facebook-grupper der safe spaces og trigger warnings blir akivt brukt. Det tas kraftig til orde for no-platforming av mennesker (bde kvinner og menn) som mener eller forsker p noe som framstiller kjnn eller etnisitet i et drligere perspektiv ? selv om forskningen kan fre til gode lsninger p sikt. Frykt for represalier kan ikke stoppe forskning, sier Peterson.

 

Peterson mener at han er en privilegert mann, men at han personlig ikke kan bli holdt ansvarlig for det forfedrene hans har gjort eller ikke gjort. Selv tok jeg tok en slags artig test p om hvor undertrykket jeg var, og svaret ble extremely oppressed ? og det i Norge, som norskfdt hvit kvinne. Jeg ser at det samlede trykket p enkelte grupper er hyere, men det sier ikke noe om mitt personlige privilegium eller ikke-privilegium. Det hele bunner ut i en tanke om at hvis du ikke har kjent problemet p kroppen har du heller ikke rett til diskutere det. Dette er forstelig. At hvite kvinner skal sitte og diskutere hvordan svarte kvinner opptrer framstr absurd. Fjerner du variabelen farge s er det ikke lenger like absurd, og fjerner du variabelen kjnn er du det i Peterson kaller sitt land. Individland. Likevel fr jeg ikke helt tak i hva han egentlig mener, han gir absolutt ingen lsninger p det han kritiserer. Er all gruppetenkning av det onde, selv om en spesifikk gruppe har blitt, eller er, diskriminert? Det hele er ullent.

 

Jeg m si at jeg liker Peterson mer som selvhjelper og psykolog enn nr han prver kritisere det han kaller postmodernismen (hva sren er n det igjen) og marxismen. Han er fryktelig redd for Sovjetunionen, Cuba og Kina, helt uten ta innover seg at ingen skalte vestlige land har noen store partier som nsker seg slike tilstander, snarere tvert i mot. Vi har en hyreside som blir stadig mer ekstrem, ja en hyreside som i kende grad har sett seg ut nettopp Peterson som lederfigur, noe han har slitt med forholde seg til. Han sier selv at han ikke liker bli assosiert med ytrehyre, og det kan jeg forst. I det materialet jeg har satt meg inn i var det lite hyreekstremt utover frykten for venstresida. Og det er tydelig at han mener at venstresida har gtt for langt, spesielt i akademia, men denne gangen p en mer subtil mte. Han tror oppriktig at det kommer en slags revolusjon, det neste er Gulag og rasjonering.

 

 

Det er vanskelig finne en rd trd i dette antikommunist/selvhjelpskonseptet. Etter disse dagene med lesing og YouTube sitter jeg igjen med en slags flelse av determinisme. Vi er skapt snn, og derfor er det best for oss oppfre oss etter det. Men hadde ikke hjernen vrt plastisk og formbar, hadde vi fremdeles vrt i huler (kanskje, jeg aner egentlig ikke hvor vi oppsto).

Stille

Det har vrt stille her p bloggen. Jeg har ikke hatt s mye si, faktisk. Det er et godt tegn, for sykdommen er ikke like aktiv.

Jeg har begitt meg utp en facebookutfordring som innbefatter bde trening og kosthold i en hel mned. Er spent p om jeg holder ut. Jeg tenker kanskje at det blogge om det kanskje gjr det lettere flge regimet.

Derfor kommer det til komme en del poster om akkurat det!

Kanskje!

Om helgen

Denne helgen hadde jeg besk av min eks. Det er ca et halvt r siden vi bestemte oss for at vi ikke kunne vre sammen mer. Vi kranglet for mye, og elsket for lite. Valget var i grunnen enkelt. For begge. Vi gadd ikke vre sammen lenger i helgene heller.

S fant han en ny kjreste. Ikke for tidlig, og han fortalte om det med en gang. Gjorde alt p helt riktig mte. Det forandret meg veldig. Jeg er misunnelig, jeg er sjalu, og ikke minst, jeg er sykt ensom. Dette er noe jeg jobber med, for jeg veit jo, intellektuelt sett, at jeg vil ikke ha ham selv. Om det er evolusjonen som prver f meg til "stand by my man" veit jeg ikke, men det fles veldig irrasjonelt. Av og til hytter jeg mot "naturen" og sier fuck you.

S vi omges litt, da. Fordi jeg har barn og ikke vil at han skal forsvinne ut av livene vre. Og fordi vi har samme vennegjeng forholde oss til. Vi vil vre noe i hverandres liv enn. Selv om det for meg gjr ganske vondt.

Denne helgen var fin. Vi spilte musikk for hverandre, slik som i gamle dager. Vi drakk vin til vi ble kvalme, og l ved siden av hverandre i sengen. Jeg synes det er uvant ikke kunne tafse og kl p ham, slik som fr, men jeg overlever.

Hper dette aldri slutter, men jeg hper ogs at jeg skal slutte fle s mye. For det ER ikke snn at jeg egentlig vil ha ham innerst inne, alts. Det er jeg faktisk helt sikker p.

Om at trening gir mening

Jeg fler jeg har kommet over en byg. Mlla og jeg er venner, n. Nr jeg gr opp p den, har jeg faste ritualer jeg utfrer. Legger sakene mine i hullet p venstre side, vannflasken i det til hyre, og mobiltelefonen (som allerede er plugget i rene mine) i det midt foran. Etter at jeg har satt p en podkast, selvsagt. Fredag er alltid en lykkedag. Det runder av en hel uke, og formen er best den dagen. I tillegg er det Misjonen-dag. Misjonen i rene gir meg flytflelse, det for lettbeint til at jeg faller ut og begynner telle sekunder. En time er for lenge til telle sekunder.

I det siste har jeg begynt s smtt trene styrke. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det er lurt. Jeg har armer som er s latterlig svake at det er flaut. Etter mandagens styrkekt klarte jeg ikke rette ut armene fr i gr, torsdag. Styrkekten tar ca en time det ogs. Jeg har funnet ut at jeg som er hjemmevrende jaggu har tid til trene to timer et par dager i uka, og en time den tredje dagen.

N er jeg ganske lykkelig. Lykkelig fordi jeg har fullfrt nok en treningsuke, fordi det er helg og fordi jeg er godt i gang med prosjektet mitt. 12 kilo har jeg greid kvitte meg med. Mtte det bli veldig mange flere.

Joggesko!

Joggesko er dyrt.

Jeg hater kjpe ting som koster mer enn 200 kroner, nesten uansett hva det er. Inni meg er det en slags sperre som gjr at jeg sjeldent kjper klr og ting til meg selv. Dette gjr jo at jeg greier spare litt hver mned, og det gjr at jeg alltid tenker meg veldig nye om fr jeg kjper noe som helst.

Unntatt i dag. Jeg s p noen joggesko, prvde et par, og fant ut at de var magiske ha p, noe som frte til at jeg faktisk gjorde et spontankjp. 1249 kroner rett til XXL.

Disse skoene br vre gode.

Om at jeg har lyst til vre en del av partiets hjerte

Denne helgen er det Landsmte i SV. Og jeg er dritmisunnelig p dem som er der.

Jeg flger med via en hakkete stream, og lengter etter vre en del av den vitaliteten som et landsmte er.

Surret i gangene, alliansene, avtalene, talene, alt er s spennende. Det er her politikk skapes. Dette er hjertet til partiet.

Bestem godt, kamerater!

Om hate seg selv

I dag vant sykdommen.

Ikke fordi jeg er s forferdelig syk, for det er jeg ikke. Det er bare det at noen morgener er angsten s sterk at jeg ikke klarer se for meg at jeg skal kunne gjre noe som helst.

Nr avgjrelsen er tatt er alltid lettelsen vanvittig stor.

Og det er synd, for det jeg hadde planlagt var noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg endte p sofaen. Alene. Slik jeg elsker det. Og hater det.

Om f treningsrush

I dag, p den 26. treningen i 2015 fikk jeg treningsrush. Midt i intervallkta gikk jeg opp i en hyere tilvrelse, bestende av mestring. For en som aldri likte gym eller idrett i barne- eller ungdomstiden, s er dette faktisk en ganske stor seier. Treningsrushet gir motivasjon og glede, og vilje til fortsette.

Fordi jeg hadde en lungebetennelse i fjor pske, sliter jeg fremdeles litt med lungene, s jeg kan ikke bli s veldig andpusten. Jeg jobber rett under der jeg begynner hive etter pusten. Det gir ogs resultater. Jeg har kt og kt den siste uka, og flt mer og mer mestring. N skal jeg st stille en uke eller to, det er viktig at treningen ogs fles "lett" et par ganger, slik at ikke hver trening blir en kamp.

For meg har det jobbe mot pulsen min vrt lsningen for finne trening som er adekvat for meg. Jeg tror at man mister motivasjon dersom man starter for hardt ut, og jeg tror ogs jeg flte det samme i gym da jeg var liten. Jeg lp avgrde og fikk toppuls med en gang, og mtte g resten. En dreper for motivasjonen, og det finnes ikke mestring i det.

Jeg ligger p 160/130 i intervallkta, og rundt 130-140 i oppoverbakkespaseringen. Dette gir raske resultater. Bde vektmessig og kondisjonsmessig.

Kanskje jeg nrmer meg trening gir mening-svadaet, snart?

Om vre selvsentrert

Det er et symptom ved veldig mange psykiske lidelser (og mer generelle psykiske problemer) at man blir veldig navlebeskuende. se ut og forbi egen nese er vanskelig. Dette er for venner, kolleger, bekjente og de nrmeste ofte veldig irriterende, og det jo egentlig forstelig. Det er ikke s gy snakke med en som bare ser seg og sitt, og ikke noe annet.

Det vre psykisk syk er en ekstraordinr situasjon, m man kunne si. Selv om det har blitt det vanlige, at sykdommen er kronisk, s er situasjonen langfra normal, eller normalisert. Dette er det viktig huske p. For nr smerten er s stor at den fyller hele hodet, og hele kroppen helt ned til trne og ut i fingrene, s er det rett og slett ikke s lett tenke p noe annet enn seg selv. Nr du lever i smerten kontinuerlig, du slss med stemmer og demoner og tvangstanker absolutt uten stans, hvor forbanna lett er det tenke p noe annet da?

Jeg prver vre bevisst p det, etter at jeg ved flere anledninger fikk ppakning fra nre venner om at jeg bare snakket om meg selv. Jeg prver snakke om andre ting enn sykdom og fordervelse, selv om kroppen er full av det.

Dette er ikke noe som gjelder meg i dag, jeg er ikke full av smerte, slik jeg er i den bipolare depresjonen. Jeg kom bare til tenke p det, fordi jeg har opp igjennom har hatt noen samtaler med flere som er veldig innovervendte. Da er det godt ha noe i bagasjen. Jeg dmmer i allefall ikke. Gjr du?

Om livet med en terrorist

P den tiden jeg skrev denne bloggen, var forholdet til min n avdde eks s nrt, at det ble vanskelig fortelle hvordan det egentlig var. Jeg var for lojal, jeg ville ham jo ikke noe vondt, selv om vrt forhold var mildest talt vanskelig.

Jeg vurderer n lage en slags serie, der jeg forteller sm historier om hva det vil si bo med en som terroriserer deg bde fysisk og psykisk. Dette er mye for egen del. Det bli trodd har vrt en sak, helt siden han dde. Jeg har fortalt bruddstykker av historier til folk jeg kjenner og er i glad i, og de sier jeg lyver.

Jeg er en lgner.

For meg er det s viktig at vi avskammer dette temaet, snn at mennesker tr fortelle. Uten vre lgnere!

Det ble snn at det var jeg som var gal, og ikke ham. Men det skal jeg komme tilbake til.

Om at det var et jubileum i gr

I gr trente jeg den 25. kten i 2015. Hurra for meg. I tillegg var det en saikobra kt, der jeg kte bde p intervallene, og p oppoverbakkespaseringen.

Jeg fler det siste trenger en forklaring. Da jeg begynte trene 5. januar, oppdaget jeg at jeg har veldig drlig blodgjennomstrmming i fttene, noe som frte til syre i fotblader (ja, faktisk fotbladene), og legger. Jeg hadde forskt diverse velser for prve trene opp beina, men ingenting hjalp, fr jeg en dag fikk litt tid, og begynte g sakte oppover p relativt svak helning. Det viste seg vre en fabelaktig god ide! Etter tre uker med oppoverbakkespasering, har jeg faktisk ingen syreproblemer med bena, lenger. Hurra for meg, igjen!

Om f adekvat helsehjelp

Jeg str i en konflikt. Denne konflikten har mange parter. Fornuften min, mageflelsen min, trettheten min og venninnen min.

Jeg har vel egentlig alltid vrt syk. Barne- og ungdomsrene var en kamp komme igjennom. Mulig jeg hadde hypomane perioder, men jeg hadde i allefall depressive perioder. Mange, det var tungt komme gjennom skolen.

Jeg gjennomgikk et traumatiserende samlivsskap med en voldelig mann, og jeg fikk barn med ham. I dag er det bare meg og snnen, mannen dde i 2008 av kreft.

Det er vanskelig komme til poenget, for det er s langt, og det gjelder adekvat helsehjelp.

Jeg er av den typen som ikke liker klage, eller mase meg til det jeg har behov for. Min mte er fremlegge mine problemer p mest mulig saklig mte, og ta den hjelpen som kommer ut i andre enden. Det er mulig jeg tar helt feil, ja, det er ikke engang mulig, det er nok snn.

Likevel, jeg er sterk motstander av at de som roper hyest skal f den beste hjelpen. For det er ofte de som roper svakest som er de drligste. Dette kan selvsagt ikke generaliseres, men jeg mener trenden er der.

Vi har en helseminister, Bent Hie, som sier at dersom noen ikke fr adekvat helsehjelp, s er det bare klage. Dette er en holdning som er s problematisk at jeg har ikke ord. Skal de ordene gjelde, br alle psykiatriske pasienter utstyres med advokater like godt frst som sist. For vi er mange som ikke fr reparert skadene vre p tilfredsstillende vis. Og vi er svake, livene vre er allerede overveldende, tankene for mange, vrangforestillingene for ekte. Vi har ikke kapasitet, eller mulighet, eller regelrett gangsyn nok, til kunne framsette forvaltningsklager, og flge dem opp.

Konflikten min bestr i om jeg br klage. Partene sier ja og nei, begge deler. Hva skal jeg i sfall klage p? At jeg aldri har blitt tilbudt samtaleterapi, selv om jeg sto og grt i gangen p poliklinikken da psykiateren skrev meg ut? At han ga meg en brosjyre til en forening som ikke finnes lenger? At jeg kun har ftt fem timer til medisinjustering og et halvt rs gruppeterapi de tre gangene jeg har vrt inne i dps-systemet? At ettervern overhodet ikke tilbys? Klage p at de setter meg p medisiner som rettnok har en effekt mot bipolaritet, men hjelper drlig mot den generaliserte angstlidelsen min? Listen er lang, og ikke srlig pen. Jeg kunne klaget p alt.

Dette er en prinsippsak for meg. Det skal ikke vre ndvendig som syk pasient, bruke masse krefter og tid p klage. Tilbudet skal vre godt nok i utgangspunktet. Jeg kan ikke tenke meg at det somatiske tilbyr like drlig behandling som psykiatrien, og at behovet for klaging er like stort der. Jeg har ikke tall, alts, men de greier behandle brukne ftter og hjerteinfarkt uten sette pasienten igjen grtende utenfor kontoret sitt, fordi de ikke har ftt det de behver for leve videre.

Det er bare klage, sier Hie. Klag, klag klag my ass.

Om stillstand og bevegelse - helt i utakt med samfunnet rundt

Om stillstand og bevegelse, helt i utakt med verden rundt.

Jeg er gal. Ja, alts ikke snn gal at jeg lper naken rundt i gatene, eller tror at indianerne er etter meg, heldigvis. Jeg er bare hverdagsgrn. Bipolar lidelse type 1, store og tunge og veldig farlige ord. Og ved siden av har jeg en generalisert angstlidelse, som kommer og gr, akkurat som den lyster.

Dette skal bli et innlegg om NAV, om forventninger til meg, og forventninger jeg har til dem. Jeg har egentlig lite utsette p NAV, det lille jeg har kommer klart fram i teksten. I tillegg handler det om sykdommen som nekter la seg tyle, og oppfre seg, slik at man faktisk kommer fram til en god og varig lsning.

Nr man er hverdagsgrn som meg, er det ikke s lett mestre det som er forventet av meg i samfunnet. Nr jeg er klar for arbeidsprving, finnes det ikke noe tiltak, og nr tiltaket kommer, tre mneder for seint, er jeg allerede ute i en ny sykdomsloop.

Elleve r har jeg vrt ute av arbeidslivet. I lpet av de elleve rene har jeg studert tre. To r med sykepleie, som antagelig aldri blir nyttig for meg, og ett r med statsvitenskap. Det ret er kanskje det beste i mitt liv, og min store drm var fortsette i denne retningen, noe NAV sa kategorisk nei til. Kanskje fordi de allerede hadde gitt meg opp. Nr jeg ser hva andre fr igjennom av utdanning, fr jeg det inntrykket. Selv sa de at det var fordi jeg var godt kvalifisert til de jobbene jeg hadde drmmer om.

Det skulle handle om NAV, men det handler ogs om mellomrom. Vi har et system her i landet som gir folk mellomrom overalt. vente p tiltak, tilbud og behandling gjr at det er svrt vanskelig holde seg innenfor den rammen AAP opprinnelig hadde, nemlig fire r. I tillegg spiser den tiden jeg faktisk er for syk til tiltak opp tiden. Jeg har som sagt vrt utenfor arbeidslivet i elleve r, elleve r fylt opp av sykdom, absolutt, men ogs venting. Venting og sykdom. Dette spiser av AAP-tiden min. Jeg har n ftt utvidet AAP til juni.

Da passer det ikke spesielt godt inn at jeg har kommet inn i en situasjon, der legen, og jeg, mistenker begynnende mani. Jeg har aldri vrt hos legen for dette fr, s det er i grunnen ny mark for begge oss to. P grunn av de katastrofalt lange ventetidene hos DPS, har vi valgt gjre noen justeringer allerede p fastlegeniv. bli fullt manisk kan vre farlig, og er det ikke det, s kommer i allefall depresjonen hundre prosent sikkert, dersom vi ikke greier stoppe denne manien. En bipolar depresjon er svrt alvorlig, nrmest invalidiserende.

Det betyr at jeg for tiden er jeg 100% arbeidsufr. Med tre mneder til AAP gr ut. Jeg er i et tiltak som for tiden ligger ddt, men jeg er ikke i nrheten av kunne ske jobber, eller bli innsatt i jobbgivende tiltak. Det skjer ingenting i saken min, og det er tre mneder igjen.

Vi er tilbake i ventingen. Venting p at jeg skal bli s bra at jeg kan kalles frisk. Venting p f tiltak hos NAV. Jeg kaller det limbo, der jeg er n. For syk til tiltak, men for frisk til ufretrygd, eller er jeg det?

Jeg blir ndt til kritisere disse attfringsbedriftene, som NAV kjper tjenester hos. Jeg har ftt hjelp av mange ulike konsulenter, alle med ulik tilnrmingsmte, systemer og ikke minst sans for detaljer. For hvert r er det et nytt selskap som har ftt anbudet, og jeg m igjen ut p kurs og veiledning og selvutvikling. I lpet av alle rene jeg har vrt i det systemet, har ingen klart hjelpe meg. n person greide finne en praksisplass med noe semirelevant.

Psykiateren har vrt veldig tydelig, og sendt en anbefaling til NAV om hva jeg br, eller ikke br jobbe med. En konkret sak. Jeg kan nemlig bli syk av jobbe, hvis ikke jobben er riktig. Og nr jeg sier dette, virker jeg egoistisk og utakknemlig, men det er min virkelighet. Dette er svrt upopulrt blant arbeidsveilederne, som stort sett har utviklet sin egen filosofi, eller skal jeg kalle det fantasi, over hvordan ting henger sammen. Helst skulle jeg hatt mer utdanning, men p det feltet har NAV sttt helt stille i sitt syn. Jeg er godt nok utdannet til det psykiateren mener jeg kan jobbe med. Likevel str jeg her, tre r etter, helt uten jobb. Uten et svar p en eneste sknad. Ikke en eneste telefon arbeidsveilederen har tatt, har gitt resultat.

Jeg har hatt gode limboer, og jeg har hatt drlige limboer. N nr presset begynner bli s stort, jeg er tross alt p sjette ret innenfor AAP-systemet, blir det en svrt drlig limbo. Og ingen hos NAV innkaller til mte for snakke om nettopp dette. Jeg har blitt delvis fulgt opp av arbeidsveileder, dog meget spredt. Ja, jeg veit at jeg er ndt til ta en del ansvar sjl i dette, men NAV vet ogs at dette er i kjernen av min problematikk, at det er vanskelig oppske og benytte seg av offentlige tjenester.

Jeg har mine saker og ting, sant, som jeg ikke alltid behersker. ringe en potensiell arbeidsgiver vil for meg vre helt umulig. Like umulig som det er ringe NAV, nr det er noe. Jeg begynner grine i telefonen, det er ikke bare litt angst. Derfor har jeg bedt om hjelp til etablere akkurat den frste kontakten. mte opp i ett allerede avtalt mte, vil jeg greie. Og utfre arbeidsoppgavene mine, som ogs inkluderer mte mennesker og ta utrivelige telefoner, klarer jeg ogs st i. Det beviste jeg i den korte praksisperioden jeg har hatt i lpet av disse fem rene p AAP.

Derfor egner jeg meg ikke til gjre akkurat denne jobben, nemlig arbeidsskaffelsesprosessen, selv. Dette er psykiater enig med meg i, og NAV tar innover seg at snn m det bare vre. Likevel, nr jeg havner i den ene attfringsbedriften etter den andre, s endres disse tingene, som jeg trodde var spikret, seg. Det er hplst forholde seg til, og gjr det dessuten vanskeligere kommunisere sammen p en grei mte, nr man kommer spass skjevt ut.

Siste mte med arbeidsveilederen var et sjokk. Han foreslo en masse ting jeg veit at jeg aldri kan drive med. Psyken min er ikke som andres. Jeg kan ikke bare gli inn i noe, og forvente trives. Han spurte meg om jeg ville bli forbanna om han foreslo at jeg skulle ut i noe av dette, og jeg var rlig og sa ja. Jeg blir ikke overrasket om dette gjr at jeg blir sett p som et vanskelig tilfelle fra n av. En kasteball av angst og sykdom mellom attfringsbedriften, NAV og det virkelige liv. Etter det har jeg faktisk ikke hrt fra ham.

Jeg har ikke tatt kontakt heller, det kan hende det var ventet av meg. Likevel, han vet akkurat hva slags problemer jeg sliter med. Og kontakte ham er en av de tingene.

Og n, limbo! Syk igjen. For titusende gang, kjennes det.

Kjre NAV, kan jeg n f slippe snart?

Om at ikke alt er like lett.

I gr trente jeg ikke. Vondt i hodet, og sovet altfor lite.

Hver gang det skjer, fr jeg litt panikk. Er mnsteret brutt n? Jeg har hatt unnskyldning en gang, blir det lettere unnskylde neste gang ogs?

Snne sprsml er svrt eksistensielle for meg. Jeg M bli tynnere. Arvingen har bare meg, en tjukk, deprimert eller manisk eller normal mor. For ham er jeg helt ndt til leve s lenge som mulig. Det burde vre verdens sterkeste motivasjon, men er det alts ikke. Det er tross alt jeg som skal utfre dette. Henge i, spise lite, spise sunt, trene.

Men, s trente jeg i dag. Mnsteret ble ikke helt brutt, det ble bare litt utsatt. Skulle nske jeg ikke tenkte s svart/hvitt. At jeg kunne flt meg trygg p at jeg greier flge opp, selv om det kommer en miniknekk, eller nr det butter litt i mot..

Ble visst et litt rart og usammenhengende blogginnlegg, dette her. Det handler alts om at ting kan g bra i livsomleggelser, dersom man ikke gr i kjelleren fordi man har feilet en eneste gang.

Min absolutte hjertesak

Min hjertesak

Det er et stort fokus p trygdeytelsene for tiden. Spesielt ufretrygdete og arbeidsledige. Om oss blir det sagt at vi utnytter systemene og er late. Bare vi blir fattige nok, begynner vi nok jobbe, synes vre tankegangen. Forskningen tyder p noe annet, men det er vanskelig f fram i den svrt polariserte debatten.

Min egen arbeidsledighet er symbolet p samfunnet som ikke fungerer, i flge hyresiden. Jeg har en alvorlig psykiatrisk diagnose, dette har holdt meg utenfor arbeidslivet i pokkern meg snart 11 r. Utdanningsmessig har jeg en halvferdig grad som sykepleier, og jeg har bygd p med litt statsvitenskap. I flge NAV er jeg godt kvalifisert til jobbe f.eks i NAV, eller med helsesaker i kommunen. I flge NAV er det bare ske p jobber innenfor feltet jeg har lyst og motivasjon til jobbe i. Men, jeg fr selvsagt ingen svar p sknadene mine. Null arbeidserfaring; den CV-en havner underst umiddelbart. Trist, men snn er det.

IA-avtalen av 4. mars' andre delml er hindre frafall og ke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne. I avtalen skisseres det en rekke virkemidler for oppn mlene. Jeg mener at det offentlige, stat, kommune, fylkeskommune m komme p banen med mye mer. Selv er jeg, det er ingen hemmelighet, p AAP, p sjette ret ret, har hatt stnader fr AAP trdte i kraft. Jeg har i realiteten levd p NAV siden 2004. Dette er vel og bra, jeg er s takknemlig for vre norsk at dere kan ikke tro det. Likevel, det er lov kritisere, det er jo en av vre samfunnsrettigheter. I lpet av disse snart 11 rene utenfor arbeidslivet har jeg lrt at det offentlige er en versting hva angr ansette mennesker med en litt mangelfull CV. Og der man ikke kan ansette direkte, kan man bruke virkemidler som lnnstilskudd eller praksisplass, med tanke p at ansette, nr tiden er inne for det.

P grunn av anbudsrundene og flytting av kompetanse rundt om i sm private attfringsbedrifter har jeg blitt kastet rundt fra tilbyder til tilbyder, og alle er like positive. Deg m vi klare f plassert et sted, sier de, og alle har mttet gi tapt. Hver eneste en. Jeg var ganske restriktiv i starten, det m jeg bare f innrmme. Jeg har disse utfordringene i livet mitt som gjr at jeg nok ikke kan jobbe som hva som helst. Jeg vil virkelig ikke virke utakknemlig, men snn er det i livet mitt. Kravene mine kan ikke sees p som vre skyhye. Jeg vil bare ha en jobb som gir mening i hverdagen. Psykiateren min uttalte det slik: du kan kanskje jobbe, under de rette forutsetninger.

Min hjertesak i Rygge kommune er at man gir noen f flere personer mulighet innenfor arbeidslivet. Ja, de, eller vi, skal vre kvalifiserte til stillingen vi sker p, men utover det, kan det vre en god grunn til kalle inn den personen som har huller i CV p intervju. I tillegg skulle jeg nske at SV sentralt, og i andre lokallag, kunne tenke samme tanke.

Jeg har stor respekt for partiet mitt, SV, men det er tydelig at det er et middelklasseparti. Jeg vet at dere alle sammen virkelig nsker gjre noe for de som str p bunnen av samfunnsstigen, men dere glemmer dem like ofte som dere husker dem. For meg er det s viktig f fram at de vanskeligstilte gruppene har mest igjen for stemme SV. Knytte nye forbindelser til fagbevegelsen, men ogs fortelle folket, de vi mter p stands, at SVs politikk betyr mest for dem. Dette kom aldri fram til meg, som trengende person. Jeg fant det ut helt selv, men alle kan ikke vre som meg.

Det er et symptom at marginaliserte mennesker i Norge stemmer frp. Jeg mener at SV m vre offensive, og flagge politikken vr. Vi kan kanskje ikke skilte med sydenturer for alle, eller andre populistiske innslag, men vi kan jobbe for f ned fattigdommen, og da spesielt barnefattigdommen. Vi nsker at alle skal ha en inntekt som det gr an leve av, at det er det som er verdig, arbeidslinja eller ei.

Frp - lskanonorama!

Det har vrt en fest i kommentarfeltene de siste dagene.

Serist. <-- ironisk distanse

Carl I. Hagen har glemt at ABB var terrorist.

Per Sandberg mener det er Krf sin skyld unge konvertitter og andre muslimer reiser til Syria for krige.

Erlend Wiborg mener at Kre Willoch har skyld i jdehatet.

Jeg hper inderlig at begeret snart er fullt for de andre partene i samarbeidet. Alt dette krllet m jo f konsekvenser, eller? I tillegg har vi jo asylbarnsaken, saken Anders A(m/)nundsen nektet uttale seg om i 55 dager.

Det er s grove ting dette der, mye grovere enn armbnd, tepper, stabbur og jenteforsvar (sistnevnte valgte Audun Lysbakken g av som minister p grunn av). Vi ser knapt Siv Jensen eller Erna Solberg uttale seg, lenger. Per Sandberg har inntatt en slags Frp-ombudsrolle, som skal ivareta velgernes nsker ved snakke gjenkjennbar Frp-politikk s hyt, dramatisk og kontroversielt som mulig. Jeg mistenker at alle de andre, spesielt regjeringen, sitter og gjr masse masse upopulr politikk, dog med litt vond smak i munnen. Kanskje har de oppdaget at enkle lsninger ikke ndvendigvis er veldig enkelt inkorporere i eksisterende lovverk. I tillegg skal alle forslag innom hringer, komiteer, og ikke minst Stortinget. Jeg tror realpolitikken ble for hard for Frp.

Det har blitt sagt at vi nesten aldri ser Jensen og Solberg, fordi de har det s travelt med spise kameler. Kameler er svre. You do the math!

Ogs er jeg kjempespent p om Per Sandberg fr lov til fortsette som Frp-ombud (flsete sagt). Er det en villet taktikk, eller er han bare skikkelig ls kanon?

Trening gir mening, blh

Jeg er overvektig. Min bmi er p rundt 36, den har vrt oppe i 39.

Dette m gjres noe med. Uansett om man liker trening eller ikke. Jeg er klar over at kosthold er nkkelessensen i vektnedgang, men en vel utfrt trening gir meg motivasjon til kutte ut sjokoladen med noe sunnere. delegger liksom treninga om du skjnner. Eller kanskje ikke?

Jeg hadde ikke et nyttrforsett. 5. januar tok jeg p meg joggeskoa og jogga og gikk litt rundt hjemme utenfor huset, et rent innfall. Neste skritt var vekke det sovende abbonementet p treningssenteret og g p med krum hals.

Siden da har jeg trent tre ganger i uken, jeg m ha rutine for ha en sjanse til gjennomfre.

N, halvannen mned senere fler jeg meg friskere enn p mange r. Kondisen er radikalt forbedret, og ja, jeg har blitt glad i yoga/pilates. For en tung kropp som min er yoga og/eller pilates en real styrkekt, i tillegg til tying og bying.

Men s, tilbake til overskriften. Det ER tungt flytte rundt p dette digre droget. Mens det str p, fles det helt latterlig tenke fraser som: trening er mening, mening gir trening, mening med trening og trening med mening. Hpet med dette prosjektet er at jeg i allefall skal st litt i den grfta der trening er mening.

Og, the aftermath, alts, saiko. Den samvittigheten der kan ikke kjpes for penger. Rent adrenalinrushkos.

Og dere m forst, vise bilder av meg i den standen jeg er (forhpentligvis har vrt), er ikke noe jeg setter hyest akkurat.

Om meg, da. N i denne dag.

N fler jeg at det har begynt. Bloggingen alts. Jeg kan lene meg tilbake, ta en kopp te og tenkte ut akkurat hva jeg nsker formidle. Om meg selv, frst og fremst. Jeg er opptatt av presentere meg, skille mellom 2008-bloggeren og 2015-bloggeren.

Det er kanskje lurest sette opp en slags liste, eller det er i allefall velsignet enkelt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som helst prosa, jeg strever nok med finne en form i lpet av de frste innleggene.

  • Psykisk - tja, fungerer for tiden godt, men har hatt store nedturer, og noen oppturer som ikke var oppturer likevel for de var s fulle av angst. Fremdeles bipolar type 1, sjeldent sykdomsforekomst, men en god dose angst daglig. Blir i dag medisinert for begge deler. Hvis noen er nysgjerrig p dette, m de gjerne sprre, jeg svarer de som lurer, utenom familie. Det er s lett sykdomsforklare handlinger og reaksjoner. Jeg frisk i lange perioder, og trenger ikke analyserende psykologstudenter av noen familiemedlemmer rundt meg.
  • NAV og jeg er fortsatt kjernevenner. Ingen jobb i sikte, og AAP stopper i juni. Hva som skjer da, orker jeg ikke tenke p, men det kan bli en del blogginnlegg for si det snn.
  • Barnevernet er ogs en av vre aller beste venner. Arvingen er i beskshjem annenhver helg, slik han har vrt siden torsalderen. Snille barnevernet som aldri kutter ned p omfanget i tjenesten, noe som er et tema p hvert eneste mte.
  • Kroppslig. Jeg har jo skrevet litt rundt kroppen min tidligere i denne bloggen, og siden jeg er svrt overvektig, er det tema som fremdeles eksisterer. Jeg har en god del tanker om dette som jeg har lyst til dele med dere. I tillegg gjr jeg faktisk noe med det n, hper det varer. Som alle vet, det er enkelt g ned i vekt, kunsten er holde seg der. Forbered dere p blogging om dette!

Det var en klinisk gjennomgang av meg, fra innerst til ytterst. Hold dere fast for den store finalen! *blse i trompet*

Jeg har meldt meg inn i et politisk parti godt ut p venstresida, nemlig SV. Uten jobb trengte jeg desperat noe holde p med, noe som gir mening. Et incentiv til mte nye mennesker, i andre kretser enn jeg vanligvis omgs, var det selvsagt ogs. Det at SV er et lite parti, med en liten organisasjon, er en stor fordel for nye medlemmer. Alle fr lov til delta p alle de store og kule konferansene, selv om man ikke innehar et verv engang. Det er inkludering, tenker jeg.

Jeg innehar i dag ett verv, og kan kanskje f et til p fylkesrsmte. Det er vel ikke akkurat varslet noen benkeforslag, men jeg roper aldri hurra fr vedtaket er gjort.

Menneh, det kan jo bety at denne bloggen kanskje kan bli mer politisk enn fr. Jeg tror, at hvis jeg tr, skal jeg skrive om aktuelle saker fra eget perspektiv, hvordan konkrete hendelser kan pvirke mitt liv direkte. Har begynt p den del avisinnlegg som har blitt for personlig, derfor gjenskaper jeg denne bloggen som kanal.

Og generelt drittpreik. En blogg helt uten retning.

Om finne skriveformen

Det er s lenge siden jeg har skrevet noe som ikke er korte diktater. Ordene byer og vrenger seg, og nr jeg er ferdig med et avsnitt str det slett ikke det som sto i hodet mitt. Jeg visker ut, og begynner p nytt, og enda en gang str det noe helt annet enn det jeg tenkte.

Fortvilet tenker jeg en lang tanke i hodet mitt, og prver skrive den ned fort fr den blir borte, men s passer den ikke s godt med den forrige setningen, og dessuten s har jeg byd verbene i to forskjellige tider.

Hva hvis jeg bare skriver, nesten uten tenke? Hva skjer da? Jo, jeg fr lange avsnitt som ikke betyr noe som helst. Da m jeg forkorte for f fram essensen i det jeg hadde trodd at jeg skrev.

Samtidig fr jeg nye ideer, ideer som m implementeres i teksten aldeles fortlpende. Uten at det skal komme i konflikt hverken med setningen fr, setningen etter eller hovedmeningen i avsnittet.

Jeg begynner tegne tankekart, kart som inneholder det som skal med i teksten. Det blir som en diktat, en setning, pliktskyldigst, om hvert av punktene i kartet. Helt uten sammenheng, snert eller mening.

Jeg har mistet pennen min! Vennligst gi den tilbake!
Den er sikkert i denne bokhyllen en plass.

Om hvorfor jeg sluttet blogge

Det var ikke det at bloggingen gikk s tregt. Det var ikke det at jeg mistet motivasjon.

Jeg skrev svrt personlig i denne bloggen her, ting jeg ikke snakket med noen andre om. Kanskje ting jeg ikke har lyst til snakke med noen om heller. Det var en mte f ut frustrasjoner p, og jeg syntes det var gy med faste lesere, som kommenterte og syntes jeg skrev bra. Det jeg skriver her er at jeg liker blogging for bloggingens egen skyld.

Jeg printet ut et innlegg som jeg tok til behandleren min, det var et tema jeg hadde lyst til snakke med henne om, og syntes teksten min var et godt utgangspunkt. Det frte til at hun begynte flge bloggen min fast, og hun tok stadig utskrifter som hun ville bruke i behandlingen. Jeg syntes det var trkke langt over streken, men siden hun indirekte hadde ftt adressen av meg, greide jeg ikke grensesette. Grunnen til at de innleggene hun fant fram fungerte drlig i terapi, var nemlig at de var skrevet for et publikum. Dersom jeg hadde skrevet andre tekster, beregnet for terapi, kan jeg garantere at de ville ha vrt mer adekvate.Jeg har aldri lyet i bloggen min, misforst meg rett, men jeg har ved et par anledninger blst opp en situasjon jeg har opplevd for f fram et poeng. Noen innlegg var tekster som beskrev meg som person ved et helt annet tidspunkt, enn ved bloggetidspunktet. Jeg greide ikke f fram dette poenget p en noenlunde god, diplomatisk mte. Generelt er jeg konfliktsky, og synes det er vanskelig si ting hardt, dersom de myke metodene fungerer for drlig. Vi har i dag avsluttet forholdet, for lenge siden. Forhpentligvis finner hun aldri denne bloggen.

Det utartet seg. Neste gang jeg hadde time hos sosialkontordamen min sier hun at hun leser bloggen min og at jeg er flink. Blogg mer, sier hun. Jeg blir jo p en mte litt stolt, men samtidig skremt. Dette var jo en personlig blogg, skrevet for den gemene hop der ute, ikke for alle de som arbeider i Rygge kommune. Noen av temaene jeg har blogget litt om er jo nettopp kommunale tjenster, da de utgjr en stor del av mitt liv. Jeg brukte p den tiden statcounter, aner ikke hva dere nerder bruker i dag, men jeg s jo at for hver dag var det flere og flere av Rygge kommunes brukere som var innom bloggen min.

Plutselig gikk luften ut. Jeg mtte tenke meg om fr jeg blogget, snn at jeg tilfredsstilte de kommunale leserne. Planen var starte opp en annen blogg med wordpress og kuke litt med design og snn sjl, men jeg er for lat. I tillegg er det jo lov hpe at Rygge kommune har glemt meg, og at det er trygt blogge her!

Og hvis familie leser dette her, dere m ikke la dere skremme av innleggene mine dersom de handler om sykdom. Som dere vet snakker jeg svrt lite om sykdom, fordi jeg mener det sjukeliggjr meg. Samtidig, hva er en personlig blogg dersom man skal hoppe over sjukdomsbiten?

Og hvis noen veit hvem jeg er, ikke out meg please. Jeg er fremdeles innrullert i det offentlige, og vil gjerne ha velvilje, men ikke stalkere.

Koz og klemz, mitt frste innlegg p saikomange r! <-- gjr oppmerksom p at den siste linjen har et tykt lag av ironisk distanse over seg, om noen lurer.

Skrivetrang

Jeg m skrive!

For dere, for meg? Jeg vet ikke, men skrive m jeg.


Derfor gjenoppliver jeg bloggen min.

Kanskje noen fr ye p den?

God oppflging?

Mannen som drepte sin egen datter, av grunner som vi ikke vet, tok i dag sitt eget liv p cella, der han satt i varetekt.

Fengslets leder, Kar Gustav Knudsen mener han fikk god oppflging, i likhet med alle de andre innsatte.

Vi vet at bde denne mannen, og hans mor har bedt om innleggelse ved et psykiatrisk sykehus. Dette fordi de fryktet at han var suicidal. Han flte seg nok ikke helt bra, dette er en absurd situasjon. Han har gjort en grufull handling, og det er klart reaksjonen hans vil vre voldsom. Spesielt dersom han ikke er "kald", eller en "psykopatisk personlighet". Uten at jeg skal g nrmere inn p hva dette innebrer.

bli lagt inn p skjermet avdeling, der svrt suicidale og psykotiske mennesker gjerne tilbringer de frste dagene er noe ganske annet enn "fengslets gode oppflging". Der blir man fulgt av en vakt 24 timer i dgnet, som passer p at man ikke skader seg selv, og at man har noen prate med akkurat nr det trengs. I tillegg srges det for at man fr f inntrykk, og at man ikke trenger mte s mange mennesker. Man har gjerne "sine faste" som man forholder seg til i tiden man er innlagt.

Et menneske som etter alt dmme skulle hatt denne oppflgingen, har da istedenfor blitt sittende alene p cellen uten noen form for menneskekontakt etter klokken 2000 hver kveld. Med god tid til tenke, angre eller bebreide seg selv. Dette kan gjre den sterkeste hjerne ustabil. Han har gtt igjennom avhr p avhr, og i luftepausene har han omgtt andre varetektsfanger som etter alt dmme er mistenkt for mildere forbrytelser enn han.

For hans familie blir tapet dobbelt. Frst sitt barnebarn, s sitt eget barn. Dette er en stor tragedie, der siste kapittel kunne ha vrt unngtt om denne mannen hadde blitt behandlet slik han har krav p. Det er ingen tvil om at han hadde blitt sendt p sykehus prompte dersom han hadde blitt somatisk syk, hvorfor har psykisk sykdom s mye lavere status?

Livet som musikant

I en litt manisk undomstid fant jeg meg selv medlem av 3 kor og 3 korps til samme tid. Jeg var 18 r, og hadde en dag i uken fri. Dette var sndag. I tillegg hadde jeg verv i en ideell organisasjon, og i en politisk organisasjon. Man kan si jeg var overarbeidet, at jeg mtte veggen rett og slett. Det endte med at jeg i lpet av et halvt rs tid sluttet i alle kor og korps, sa fra meg vervene mine og begynte jobbe istedenfor.

I ettertid har jeg jo forsvidt sunget litt i kor, noe som har gitt meg mye. Likevel var det ikke det samme som fr, koret hadde endret seg veldig i de rene jeg var borte. Plutselig var jeg desidert yngst, fr var vi flere som var p samme alder. Jeg flte meg rett og slett ikke hjemme der lengre. S etter en stor konsert, som jeg hadde gledet meg veldig til, sluttet jeg der ogs. Litt fordi jeg mtte veggen, og litt fordi dette ikke tilfredsstilte mine forventninger sosialt sett. Musikalsk sett, var det helt supert, alts.

I et par r har jeg blitt forskt vervet tilbake til korpslivet. Jeg var aldri s glad i korps som jeg var i kor, men i det siste har jeg lengtet tilbake. Det fltes litt bortkastet ha lrt spile et instrument, for s aldri bruke det igjen. Tanken p begynne igjen har gjort meg vettskremt. Kan jeg dette lengre? Jeg husker nesten ikke et eneste musikalsk begrep, grep og noter er skikkelig rustne.

Jeg hentet meg et instrument for 3 uker siden. En gammel, stvete klarinett. Etter ha kjpt inn fliser og rengjringsutstyr, satte jeg instrumentet til munnen for frste gang p 10 r. Spenningen gjorde at jeg skalv. Kommer det lyd? Starten besto av en del kromatiske skalaer, og sakte men sikkert kom grepene tilbake. Det gikk ikke like fort som fr, men jeg var fornyd. Det var overraskende mange ferdigheter som hang igjen. Jeg spilte p en toerflis, s jeg ble ikke s sliten i munnen heller. Regner med at jeg kan spille p stivere fliser i lpet av ret.

I gr kveld dro jeg p min frste velse, etter ha veid for og imot i et par dager. Det som fikk meg til bestemme meg for dra, var at jeg overbeviste meg selv om at jeg kunne mime en del, og at jeg trengte hente noter. Halvparten av korpset var syke, og vi var kun to klarinetter. To klarinetter som skulle bre melodistemmen i flere av numrene. Og jeg fikk det til! Jeg greide spille, selv om jeg mtte ha litt hjelp til finne coda-hjul og dal segno-tegn rundt omkring, rusten som jeg er. Utover i velsen fikk jeg ket selvtillit og turte spile litt fortissimo, ikke bare pianissimo. Spesielt der det var lett spille selvsagt, men likevel.

velsen gikk som en vind. Fr jeg visste ordet av det var klokken halv ti, og jeg skulle hjem. Jeg var litt skuffet over at det var over.

Kveldens hydepunkt var selvsagt da den andre klarinettisten trengte hjelp til et grep, og jeg kunne vise det frem. Vi begynte ca samtidig spille, bare at jeg ikke har spilt p ti r. Jada, dette er uhemmet selvskryt, men noen kanaler for selvforherligelse m da et menneske kunne ha.

Drmmehelg

Denne helgen hadde jeg barnefri. Det var duket for drmmehelg.

Fredags ettermiddag klokka 1800 overtok min bror og hans samboer leiligheten de hadde kjpt. Ved midnatt var kjkkentaket malt 2 strk, veggene 1 strk, og all kjkkeninnredningen (som forvrig s helt grusom ut) var bret ut.

Neste dag malte vi kjkkenet ferdig, to strk p stueveggene og ett strk i gangen I tillegg ble det lagt laminat p kjkkengulvet. Faktisk brukte vi 10 timer p oppussing den dagen, fr vi dro hjem og drakk l, og s p senkveld som vi ikke fikk sett fredagskvelden.

Sndagen ble det nye kjkkenet pbegynt, og listverk og lignende ble malt det frste strket.

Makan til effektiv helg. Og musklene i hele kroppen brer preg av god samvittighet. Jeg har gjort fornuftige ting, og fint blir det ogs.

Arv

Nr barn arver ting, er det overformynderiet som bestemmer hva som skal gjres. Om det skal vre offentlig skifte eller om det skal vre privat skifte.

Det blir s valgt en bobestyrer som skal gjre opp boet med de midlene som er der, og fordele arven ut ifra testemente og arvelov. S langt alt vel.

Problemet oppstr nr det er lite verdier i boet, slik at man er redd for at det ikke gr opp. At gjelden blir strre enn kapitalen.

Overformynderiet mener likevel at det er verdier nok i boet til at dette br skiftes privat. "Vi m jo tnke p ka som e bst fr guttan", som damen i st-Finnmark Tingrett sa.

Jeg har mest lyst til grave meg ned.

De harde valg

Det renner konstant vann i kjleskapet mitt. Det begynte i vinter avise seg selv, og har i grunnen aldri stoppet med det. N er alt vtt inni der, det renner ned p gulvet. Og jeg kan ikke ha noe innerst mot bakveggen, for alt der fryser. I den lille fryseboksen opp lukter det rart. Jeg er tilbyelig til si at det lukter kjlegass. Til slutt kan jeg nevne at jeg kjpte dette kjleskapet for seks l. Jjeg mistenker at jeg drakk et par av dem selv ogs. Jeg har hatt det i fem r, s du kan si det har nok gjort nytten sin.

Komfyren min er helt skjev etter en flytting en gang. Den ble hengt opp slik at den skulle vre noenlunde i vater, men alt dette har n seget sammen, slik at kjeler ikke br vre alt for fulle. Da renner det nemlig over kanten. Jeg er ogs god p bake skjeve kaker. I tillegg lekker stekeovnen s mye varme at du kjenner det et par meter fr du kommer bort til den nr det str en kake i ovnen.

Jeg har en stasjonr PC som fungerer som den skal, og en mobiltelefon med wi-fi som jeg har arvet av en god venn. Det burde holde til mitt bruk.

Likevel er jeg tilbyelig til prioritere splitter ny mobil eller ultraportabel PC.

Akk, de harde valg.

(Ikke har jeg ftt penger som NAV skylder meg enda heller, dette er fremdeles en utopisk situasjon).

Ikke alle fr til alt

De stakkars bulgarske kvinnene har gtt p en smell, og sliter nok med komme med i Vancouver-OL om to r.

"En hockeykamp spilles over 3 x 20 effektive minutter, noe som betyr at Bulgaria slapp inn ml hvert 44 sekund. Eller at Slovakia scoret 1,37 ml per minutt, om du synes det hres bedre ut."

http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/article2644158.ece

Deilig vite at det ikke bare er jeg som er drlig i sport!

Sykt barn, del 1.

I lpet av sitt frste lever var min snn ofte syk, han ble lagt inn p sykehus flere ganger, og jeg har tenkt fortelle dere om disse opplevelsene en etter en, med ujevne mellomrom. Vi kan nok kalle dette del 1.

Min snns far bodde langt nord i landet, fr han dde. Nrmere bestemt i Sr-Varanger kommune. I forbindelse med et prosjekt der jeg skulle gjre far og snn kjent med hverandre, og i tillegg dpe han i kapellet der bde faren og jeg er dpt, reiste jeg oppover dit da min snn var tte uker gammel, for bli der til over pske, noe som tilsvarte tte uker. Jeg kunne aldri ha forestilt meg hvor dramatisk dette skulle bli. ha syke barn i "provinsen" er rett og slett en utfordring.

Da snnen min ble syk og fikk feber valgte jeg ta han med p legevakten i Kirkenes. Alle snakket om RS-virus, og jeg er ikke den som tar sjanser. Bedre med en sjekk for mye enn en for lite, sa jeg til meg selv, og vi dro ned til Kirkenes sykehus p tidligkvelden. Der mtte vi en flott lege som selv var smbarnsmor, og visste hvordan jeg hadde det. Han var surklete, men ikke spesielt tett, s vi fikk beskjeden om ta det med ro, og heller komme tilbake om noe endret seg. I tillegg skrev hun ut Efidrin, som er en medisin som skal ke oksygenopptaket i lungene, og oppfordret oss til fortsette med paracetamol stikkpiller som febernedsettende.

Den natten tror jeg er den verste jeg har opplevd. Min snn sov ikke et sekund. Han grt og kastet opp, ville hverken ha pupp eller flaske. Stemningen i huset var ganske drlig, slitne som vi var alle sammen. I taushet kjrte vi tilbake til legen. Jeg hadde akkurat snakket med mamma p telefonen, og jeg husker jeg grt og sa "jeg hper de legger han inn, jeg er s sliten".

Samme legedamen som dagen fr var helt enig i at min snn var mye drligere i dag. Og med det kom hun med sjokkbeskjeden. "Vi m nok rekvirere et ambulansefly og sende dere til Hammerfest." Det svartnet for meg. " herregud, det er ikke barneavdeling i Kirkenes". Likevel var jeg fornyd med avgjrelsen. Jeg var s sliten at jeg ikke s for meg at jeg kunne klare meg uten hjelp.

Snnen min begynte allerede bli uttrket, siden han ikke hadde drukket noe srlig det siste dgnet. Ingen ville ta ansvar for at det skulle skje noe med han, og i mangel p barnelege, kom det en erfaren sykepleier fra fdeavdelingen ned og satte en sonde i magen p han, slik at han fikk i seg mat. Jeg kan ikke huske dette som spesielt traumatisk, jeg var bare sliten - sliten - sliten. Det fltes ut som om alt dette hendte noen andre enn meg.

Vi mtte vente mange timer p flyet, og vi fikk et rom p akuttmottaket i Kirkenes. Der var alle s flinke, jeg fikk sove litt, for noen av sykepleierne hadde tid til g og bre p han for meg. Jeg flte meg litt mer uthvilt.

I kveldinga kom de inn og ba oss gjre oss klare, for flyet hadde kommet. Jeg kledde p oss, og ambulansen hentet oss. Og her skal jeg komme med en liten digresjon. Ambulansepersonellet hadde en noe original historie fortelle oss. Samme dag hadde nemlig ambulansen deres blitt "rekvirert", eller rett og slett stjlet av en psykiatrisk pasient. Bilen hadde sttt utenfor mottaket med motoren i gang, det var jo vinter. Heldigvis var alt som det skulle vre inne i ambulansen. Ikke engang vesken med legemidler var rrt. Mten den kom tilbake p var ogs ganske original. Det var en innringer som hadde sett sykebilen kjre oppover Pasvik, og jaggu hadde ikke sjfren bl skjorte med knepping foran. Dette lukter ugler i mosen, og sannelig, der kom den stjlne ambulansen til rette igjen. Personellet fortalte meg ogs at det var nok siste gang de lot bilen st og g uten for mottaket. Klok av skade.

P flyplassen sto flyet og ventet. Det var ganske lite, og det var propelldrevet. Det er litt pinlig si det, men jeg m si jeg frydet meg litt over at dette flyets neste tur var kun p grunn av min syke snn. To flygere og en anestesisykepleier var om bord. Det m ha kostet en formue. Det ble en rolig flytur. Min snn sov stt hele veien, og det var mulig slappe av og nyte utsikten. Jeg ble lovet en urolig landing i Hammerfest, men ble snytt for den. "Det var et sjeldent stille vr", forklarte piloten. Litt trist det ogs, for jeg m si forventningen steg da sykepleieren tok p seg fempunktssele. Jeg sa til meg selv at dersom dette skjer igjen, s skal jeg ha med kamera. Snakk om minne for livet, selv om det er sykdom som er foranledningen.

Vel fremme i Hammerfest ble vi mtt av en sykepleier som informerte oss om at vi var ndt til bo p isolat, inntil RS-prvene var ferdige. Dette fordi man ikke nsket en avdeling der alle barna fikk RS, naturlig nok. Dette gjelder spesielt barn som gjennomgr kjemoterapi, og av den grunn spesielt utsatt for sykdommer. Jeg syntes dette var helt greit. Jeg fikk egen TV, egen fjernkontroll, eget stellebord, og skulle jeg ha en kopp kaffe mtte jeg ringe p. De andre foreldrene var ndt til g ut i gangen og hente fra "tralla". Som sagt dette passet meg ypperlig.

Noe som ikke var s hyggelig var frste mtet med barnelegen. Han var arrogant, han tok ikke hensyn til smitteverntiltakene (alts, kledte seg i gul smittefrakk, hansker og munnbind), fordi han var "heelt sikker p at dette kun var en ordinr virusinfeksjon", en forkjlelse som ikke ga grunn til bekymring overhodet. Dette mens han klaget p den uselvstendige legen i Kirkenes som p dd og liv mtte sende oss av grde. Efedrinen hun hadde gitt oss var en svadamedisin, og det var ikke mte p. Han sukket dypt og fortalte meg "men, man kan jo ikke nekte dem heller". Jeg var sjokkert. Jeg flte meg dum og hysterisk. N hadde staten brukt ufattelig mange penger for at min snn skulle f se en barnelege, og dette var det som skjedde?

Litt senere kom nattevakten inn og fortalte meg at vi ikke kunne regne med noen srlig avlastning den natten. Det var alt for mange barn der, og de hadde ikke anledning til komme inn annet enn hvis det var noe alvorlig. Jeg, som bare hadde sovet en times tid siste dgn, brast i grt. Jeg var s sliten, flte meg s dum og alt var bare elendig. Heldigvis sov snnen min godt den natten, slik at jeg kunne mte neste dag som en mer avslappet og naturlig kvinne.

Kaoset fra dagen fr hadde for lengst roet seg da assistentlegen kom inn p morgenen og erklrte i full fart at han regnet med at vi kunne reise hjem nr som helst. De mtte bare ha svar p prvene frst. Prvene det var snakk om var standard infeksjonsprver som blir tatt nr forkjlete barn kommer inn med mistanke om en mer alvorlig infeksjon. Jeg slo meg til ro med dette, og s p TV utover formiddagen. Snnen min var i en roligere fase i sykdommen, slik at han sov for det meste. Utslitt over den hye feberen.

To timer senere kom kontrabeskjeden. Min snn hadde hye infeksjonsml, og det viste seg at han hadde en eller annen bakteriell infeksjon. Sannsynligvis knyttet til luftveiene, siden han tross alt var forkjlet og surklete. Vi ble sendt i lungerntgen, det ble oppdaget en skalt infiltrasjon p venstre lunge, bak hjerteskyggen. Noe de kunne se ved siderntgen. Legen foreskrev Apocillin, en vanlig form for penicillin, som mikstur. Vi mtte bli p sykehuset inntil infeksjonsmlene hadde gtt ned, og det var sikkert at penicillinet virket slik det skulle. Han regnet med at det skulle ta ca et dgn.

Denne kvelden var jeg lettet p flere mter. 1. Jeg var ikke hysterisk mor, jeg hadde rett da jeg psto at dette er mer enn en ?helt ordinr virusinfeksjon?. Og legen i Kirkenes hadde rett da hun brukte flerfoldige tusen skattekroner p oss. 2. Jeg var ikke utslitt lengre, min snn sov, og feberen begynte g ned samme kveld som flge av behandlingen. 3. Nattevaktene denne natten kom inn og sa at dersom det skulle vre noe s mtte jeg ringe p UANSETT. Jeg skulle ikke vre ndt til gjre noe som gjorde at jeg mtte ut av sengen. Akk for en lettelse, i forhold til forrige natt, da jeg fikk beskjed om at jeg var helt alene. De lnte meg sykehusklr, og vasket og trket klrne mine om natten. Jeg hadde jo ikke mer enn jeg gikk og sto i, uten kjenne en levende sjel i hele Hammerfest. Jeg er fremdeles takknemlige for disse to vennlige sjelene som gjorde oppholdet mitt lettere.

Neste morgen var min snns infeksjonsprver atskillig bedre, og samme kveld ble vi sendt tilbake til Kirkenes med rutefly. Der m jeg f bermme Widere, og den fantastiske servicen som tillot meg ta med bilstolen inn i flyet. Dette gjorde flyturen (med fem mellomlandinger, Finnmarks melkerute) veldig mye enklere, enn dersom jeg mtte ha hatt han p fanget hele tiden.

Skrivinga, sykdom, liv og NAV

Ja, jeg har vrt lat i det siste. Motivasjonen til skrive har ikke helt vrt der, men jeg har jo holdt meg oppdatert i bloggverdenen likevel, og fikk s vidt med meg at det var en bloggedag her for noen dager siden, der man skulle anbefale fem gode blogger. Jeg har ikke oppdaget noen nye blogger p en stund, og derfor henviser jeg til denne posten, som p en god mte fremhever de gode bloggerne.

Jeg har vrt p srlandet p besk hos min IRC-venninne, det var hyggelig. Vi fikk oss en bttur i nydelig srlandsvr og skjrgrd, makrell til middag og l i store mengder. Etter slike helger er jeg ofte mer sliten enn fr, men likevel er det verdt det. Pfyll med venninneprat, alkohol og fint vr er alltid kjrkomment.

Som alltid starter hsten med at jeg blir forkjlet, nrmest endelst forkjlet. N har jeg vrt stemmels en ukes tid, fr det hadde jeg en infernalsk hoste og bihulebetennelse. Jaja, tenker jeg. Da er jeg immun mot DET forkjlelsesviruset ogs. Synd for meg at slike virus muterer stadig, slik at jeg kan f en nesten lik forkjlelse i neste mned. I dag fikk jeg en slags flelse av at det er en streptokokkinfeksjon i halsen p vei, noe jeg ogs er ganske vant til. I morgen skal jeg kjpe omega3-kapsler. Det hjelper sikkert.

Nr det gjelder NAV. De har n tre sknader fra meg til behandling. Overgangsstnad, barnepensjon og stnad til barnepensjon. Hvilket i grunnen betyr at jeg har utbetalt 2000 kroner i mneden, i bosttte. Heldigvis er sosialkontoret her i kommunen greie forholde seg til, slik at jeg ikke lider noen nd i denne perioden.

Dette var en liten oppsummeringspost fra min side, fra n av har jeg tenkt bidra langt mer.
Les mer i arkivet Mai 2018 April 2015 Mars 2015