counter hit make

Stille

Det har vært stille her på bloggen. Jeg har ikke hatt så mye å si, faktisk. Det er et godt tegn, for sykdommen er ikke like aktiv. 

Jeg har begitt meg utpå en facebookutfordring som innbefatter både trening og kosthold i en hel måned. Er spent på om jeg holder ut. Jeg tenker kanskje at det å blogge om det kanskje gjør det lettere å følge regimet. 

Derfor kommer det til å komme en del poster om akkurat det!

Kanskje!

Om helgen

Denne helgen hadde jeg besøk av min eks. Det er ca et halvt år siden vi bestemte oss for at vi ikke kunne være sammen mer. Vi kranglet for mye, og elsket for lite. Valget var i grunnen enkelt. For begge. Vi gadd ikke å være sammen lenger i helgene heller. 

Så fant han en ny kjæreste. Ikke for tidlig, og han fortalte om det med en gang. Gjorde alt på helt riktig måte. Det forandret meg veldig. Jeg er misunnelig, jeg er sjalu, og ikke minst, jeg er sykt ensom. Dette er noe jeg jobber med, for jeg veit jo, intellektuelt sett, at jeg vil ikke ha ham selv. Om det er evolusjonen som prøver å få meg til å "stand by my man" veit jeg ikke, men det føles veldig irrasjonelt. Av og til hytter jeg mot "naturen" og sier fuck you. 

Så vi omgåes litt, da. Fordi jeg har barn og ikke vil at han skal forsvinne ut av livene våre. Og fordi vi har samme vennegjeng å forholde oss til. Vi vil være noe i hverandres liv ennå. Selv om det for meg gjør ganske vondt. 

Denne helgen var fin. Vi spilte musikk for hverandre, slik som i gamle dager. Vi drakk vin til vi ble kvalme, og lå ved siden av hverandre i sengen. Jeg synes det er uvant å ikke kunne tafse og klå på ham, slik som før, men jeg overlever. 

Håper dette aldri slutter, men jeg håper også at jeg skal slutte å føle så mye. For det ER ikke sånn at jeg egentlig vil ha ham innerst inne, altså. Det er jeg faktisk helt sikker på. 

Om at trening gir mening

Jeg føler jeg har kommet over en bøyg. Mølla og jeg er venner, nå. Når jeg går opp på den, har jeg faste ritualer jeg utfører. Legger sakene mine i hullet på venstre side, vannflasken i det til høyre, og mobiltelefonen (som allerede er plugget i ørene mine) i det midt foran. Etter at jeg har satt på en podkast, selvsagt. Fredag er alltid en lykkedag. Det runder av en hel uke, og formen er best den dagen. I tillegg er det Misjonen-dag. Misjonen i ørene gir meg flytfølelse, det for lettbeint til at jeg faller ut og begynner å telle sekunder. En time er for lenge til å telle sekunder.

I det siste har jeg begynt så smått å trene styrke. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det er lurt. Jeg har armer som er så latterlig svake at det er flaut. Etter mandagens styrkeøkt klarte jeg ikke å rette ut armene før i går, torsdag. Styrkeøkten tar ca en time det også. Jeg har funnet ut at jeg som er hjemmeværende jaggu har tid til å trene to timer et par dager i uka, og en time den tredje dagen.

Nå er jeg ganske lykkelig. Lykkelig fordi jeg har fullført nok en treningsuke, fordi det er helg og fordi jeg er godt i gang med prosjektet mitt. 12 kilo har jeg greid å kvitte meg med. Måtte det bli veldig mange flere.

 

Joggesko!

Joggesko er dyrt.

Jeg hater å kjøpe ting som koster mer enn 200 kroner, nesten uansett hva det er. Inni meg er det en slags sperre som gjør at jeg sjeldent kjøper klær og ting til meg selv. Dette gjør jo at jeg greier å spare litt hver måned, og det gjør at jeg alltid tenker meg veldig nøye om før jeg kjøper noe som helst.

Unntatt i dag. Jeg så på noen joggesko, prøvde et par, og fant ut at de var magiske å ha på, noe som førte til at jeg faktisk gjorde et spontankjøp. 1249 kroner rett til XXL.

Disse skoene bør være gode. 

Om at jeg har lyst til å være en del av partiets hjerte

Denne helgen er det Landsmøte i SV. Og jeg er dritmisunnelig på dem som er der. 

Jeg følger med via en hakkete stream, og lengter etter å være en del av den vitaliteten som et landsmøte er. 

Surret i gangene, alliansene, avtalene, talene, alt er så spennende. Det er her politikk skapes. Dette er hjertet til partiet. 

Bestem godt, kamerater!

Om å hate seg selv

I dag vant sykdommen.

Ikke fordi jeg er så forferdelig syk, for det er jeg ikke. Det er bare det at noen morgener er angsten så sterk at jeg ikke klarer å se for meg at jeg skal kunne gjøre noe som helst. 

Når avgjørelsen er tatt er alltid lettelsen vanvittig stor.

Og det er synd, for det jeg hadde planlagt var noe jeg hadde veldig lyst til. Jeg endte på sofaen. Alene. Slik jeg elsker det. Og hater det. 

Om å få treningsrush

I dag, på den 26. treningen i 2015 fikk jeg treningsrush. Midt i intervalløkta gikk jeg opp i en høyere tilværelse, bestående av mestring. For en som aldri likte gym eller idrett i barne- eller ungdomstiden, så er dette faktisk en ganske stor seier. Treningsrushet gir motivasjon og glede, og vilje til å fortsette. 

Fordi jeg hadde en lungebetennelse i fjor påske, sliter jeg fremdeles litt med lungene, så jeg kan ikke bli så veldig andpusten. Jeg jobber rett under der jeg begynner å hive etter pusten. Det gir også resultater. Jeg har økt og økt den siste uka, og følt mer og mer mestring. Nå skal jeg stå stille en uke eller to, det er viktig at treningen også føles "lett" et par ganger, slik at ikke hver trening blir en kamp. 

For meg har det å jobbe mot pulsen min vært løsningen for å finne trening som er adekvat for meg. Jeg tror at man mister motivasjon dersom man starter for hardt ut, og jeg tror også jeg følte det samme i gym da jeg var liten. Jeg løp avgårde og fikk toppuls med en gang, og måtte gå resten. En dreper for motivasjonen, og det finnes ikke mestring i det. 

Jeg ligger på 160/130 i intervalløkta, og rundt 130-140 i oppoverbakkespaseringen. Dette gir raske resultater. Både vektmessig og kondisjonsmessig. 

Kanskje jeg nærmer meg trening gir mening-svadaet, snart?

 

Om å være selvsentrert

Det er et symptom ved veldig mange psykiske lidelser (og mer generelle psykiske  problemer) at man blir veldig navlebeskuende. Å se ut og forbi egen nese er vanskelig. Dette er for venner, kolleger, bekjente og de nærmeste ofte veldig irriterende, og det jo egentlig forståelig. Det er ikke så gøy å snakke med en som bare ser seg og sitt, og ikke noe annet. 

Det å være psykisk syk er en ekstraordinær situasjon, må man kunne si. Selv om det har blitt det vanlige, at sykdommen er kronisk, så er situasjonen langfra normal, eller normalisert. Dette er det viktig å huske på. For når smerten er så stor at den fyller hele hodet, og hele kroppen helt ned til tærne og ut i fingrene, så er det rett og slett ikke så lett å tenke på noe annet enn seg selv. Når du lever i smerten kontinuerlig, du slåss med stemmer og demoner og tvangstanker absolutt uten stans, hvor forbanna lett er det å tenke på noe annet da?

Jeg prøver å være bevisst på det, etter at jeg ved flere anledninger fikk påpakning fra nære venner om at jeg bare snakket om meg selv. Jeg prøver å snakke om andre ting enn sykdom og fordervelse, selv om kroppen er full av det. 

Dette er ikke noe som gjelder meg i dag, jeg er ikke full av smerte, slik jeg er i den bipolare depresjonen. Jeg kom bare til å tenke på det, fordi jeg har opp igjennom har hatt noen samtaler med flere som er veldig innovervendte.  Da er det godt å ha noe i bagasjen. Jeg dømmer i allefall ikke. Gjør du?

Om livet med en terrorist

På den tiden jeg skrev denne bloggen, var forholdet til min nå avdøde eks så nært, at det ble vanskelig å fortelle hvordan det egentlig var. Jeg var for lojal, jeg ville ham jo ikke noe vondt, selv om vårt forhold var mildest talt vanskelig. 

Jeg vurderer nå å lage en slags serie, der jeg forteller små historier om hva det vil si å bo med en som terroriserer deg både fysisk og psykisk. Dette er mye for egen del. Det å bli trodd har vært en sak, helt siden han døde. Jeg har fortalt bruddstykker av historier til folk jeg kjenner og er i glad i, og de sier jeg lyver.

Jeg er en løgner.

For meg er det så viktig at vi avskammer dette temaet, sånn at mennesker tør å fortelle. Uten å være løgnere!

Det ble sånn at det var jeg som var gal, og ikke ham. Men det skal jeg komme tilbake til.

 

Om at det var et jubileum i går

I går trente jeg den 25. økten i 2015. Hurra for meg. I tillegg var det en saikobra økt, der jeg økte både på intervallene, og på oppoverbakkespaseringen. 

Jeg føler det siste trenger en forklaring. Da jeg begynte å trene 5. januar, oppdaget jeg at jeg har veldig dårlig blodgjennomstrømming i føttene, noe som førte til syre i fotblader (ja, faktisk fotbladene), og legger. Jeg hadde forsøkt diverse øvelser for å prøve å trene opp beina, men ingenting hjalp, før jeg en dag fikk litt tid, og begynte å gå sakte oppover på relativt svak helning. Det viste seg å være en fabelaktig god ide! Etter tre uker med oppoverbakkespasering, har jeg faktisk ingen syreproblemer med bena, lenger. Hurra for meg, igjen!

 

Om å få adekvat helsehjelp

Jeg står i en konflikt. Denne konflikten har mange parter. Fornuften min, magefølelsen min, trettheten min og venninnen min.

 

Jeg har vel egentlig alltid vært syk. Barne- og ungdomsårene var en kamp å komme igjennom. Mulig jeg hadde hypomane perioder, men jeg hadde i allefall depressive perioder. Mange, det var tungt å komme gjennom skolen.

 

Jeg gjennomgikk et traumatiserende samlivsskap med en voldelig mann, og jeg fikk barn med ham. I dag er det bare meg og sønnen, mannen døde i 2008 av kreft.

 

Det er vanskelig å komme til poenget, for det er så langt, og det gjelder adekvat helsehjelp.

 

Jeg er av den typen som ikke liker å klage, eller mase meg til det jeg har behov for. Min måte er å fremlegge mine problemer på mest mulig saklig måte, og ta den hjelpen som kommer ut i andre enden. Det er mulig jeg tar helt feil, ja, det er ikke engang mulig, det er nok sånn.

 

Likevel, jeg er sterk motstander av at de som roper høyest skal få den beste hjelpen. For det er ofte de som roper svakest som er de dårligste. Dette kan selvsagt ikke generaliseres, men jeg mener trenden er der.

 

Vi har en helseminister, Bent Høie, som sier at dersom noen ikke får adekvat helsehjelp, så «er det bare å klage». Dette er en holdning som er så problematisk at jeg har ikke ord. Skal de ordene gjelde, bør alle psykiatriske pasienter utstyres med advokater like godt først som sist. For vi er mange som ikke får reparert skadene våre på tilfredsstillende vis. Og vi er svake, livene våre er allerede overveldende, tankene for mange, vrangforestillingene for ekte. Vi har ikke kapasitet, eller mulighet, eller regelrett gangsyn nok, til å kunne framsette forvaltningsklager, og følge dem opp.

 

Konflikten min består i om jeg bør klage. Partene sier ja og nei, begge deler. Hva skal jeg i såfall klage på? At jeg aldri har blitt tilbudt samtaleterapi, selv om jeg sto og gråt i gangen på poliklinikken da psykiateren skrev meg ut? At han ga meg en brosjyre til en forening som ikke finnes lenger? At jeg kun har fått fem timer til medisinjustering og et halvt års gruppeterapi de tre gangene jeg har vært inne i dps-systemet? At ettervern overhodet ikke tilbys? Klage på at de setter meg på medisiner som rettnok har en effekt mot bipolaritet, men hjelper dårlig mot den generaliserte angstlidelsen min? Listen er lang, og ikke særlig pen. Jeg kunne klaget på alt.

 

Dette er en prinsippsak for meg. Det skal ikke være nødvendig som syk pasient, å bruke masse krefter og tid på å klage. Tilbudet skal være godt nok i utgangspunktet. Jeg kan ikke tenke meg at det somatiske tilbyr like dårlig behandling som psykiatrien, og at behovet for klaging er like stort der. Jeg har ikke tall, altså, men de greier å behandle brukne føtter og hjerteinfarkt uten å sette pasienten igjen gråtende utenfor kontoret sitt, fordi de ikke har fått det de behøver for å leve videre.

 

 

 

Det er bare å klage, sier Høie. Klag, klag klag my ass.

Om stillstand og bevegelse - helt i utakt med samfunnet rundt

Om stillstand og bevegelse, helt i utakt med verden rundt.

 

Jeg er gal. Ja, altså ikke sånn gal at jeg løper naken rundt i gatene, eller tror at indianerne er etter meg, heldigvis. Jeg er bare hverdagsgæærn. Bipolar lidelse type 1, store og tunge og veldig farlige ord. Og ved siden av har jeg en generalisert angstlidelse, som kommer og går, akkurat som den lyster.

 

Dette skal bli et innlegg om NAV, om forventninger til meg, og forventninger jeg har til dem. Jeg har egentlig lite å utsette på NAV, det lille jeg har kommer klart fram i teksten. I tillegg handler det om sykdommen som nekter å la seg tøyle, og oppføre seg, slik at man faktisk kommer fram til en god og varig løsning.

 

Når man er hverdagsgæærn som meg, er det ikke så lett å mestre det som er forventet av meg i samfunnet. Når jeg er klar for arbeidsprøving, finnes det ikke noe tiltak, og når tiltaket kommer, tre måneder for seint, er jeg allerede ute i en ny sykdomsloop.

 

Elleve år har jeg vært ute av arbeidslivet. I løpet av de elleve årene har jeg studert tre. To år med sykepleie, som antagelig aldri blir nyttig for meg, og ett år med statsvitenskap. Det året er kanskje det beste i mitt liv, og min store drøm var å fortsette i denne retningen, noe NAV sa kategorisk nei til. Kanskje fordi de allerede hadde gitt meg opp. Når jeg ser hva andre får igjennom av utdanning, får jeg det inntrykket. Selv sa de at det var fordi jeg var godt kvalifisert til de jobbene jeg hadde drømmer om.

 

Det skulle handle om NAV, men det handler også om mellomrom. Vi har et system her i landet som gir folk mellomrom overalt. Å vente på tiltak, tilbud og behandling gjør at det er svært vanskelig å holde seg innenfor den rammen AAP opprinnelig hadde, nemlig fire år. I tillegg spiser den tiden jeg faktisk er for syk til tiltak opp tiden. Jeg har som sagt vært utenfor arbeidslivet i elleve år, elleve år fylt opp av sykdom, absolutt, men også venting. Venting og sykdom. Dette spiser av AAP-tiden min. Jeg har nå fått utvidet AAP til juni.

 

Da passer det ikke spesielt godt inn at jeg har kommet inn i en situasjon, der legen, og jeg, mistenker begynnende mani. Jeg har aldri vært hos legen for dette før, så det er i grunnen ny mark for begge oss to. På grunn av de katastrofalt lange ventetidene hos DPS, har vi valgt å gjøre noen justeringer allerede på fastlegenivå. Å bli fullt manisk kan være farlig, og er det ikke det, så kommer i allefall depresjonen hundre prosent sikkert, dersom vi ikke greier å stoppe denne manien. En bipolar depresjon er svært alvorlig, nærmest invalidiserende.

 

Det betyr at jeg for tiden er jeg 100% arbeidsufør. Med tre måneder til AAP går ut. Jeg er i et tiltak som for tiden ligger dødt, men jeg er ikke i nærheten av å kunne søke jobber, eller bli innsatt i jobbgivende tiltak. Det skjer ingenting i saken min, og det er tre måneder igjen.

 

Vi er tilbake i ventingen. Venting på at jeg skal bli så bra at jeg kan kalles frisk. Venting på å få tiltak hos NAV. Jeg kaller det limbo, der jeg er nå. For syk til tiltak, men for frisk til uføretrygd, eller er jeg det?

 

Jeg blir nødt til å kritisere disse attføringsbedriftene, som NAV kjøper tjenester hos. Jeg har fått hjelp av mange ulike konsulenter, alle med ulik tilnærmingsmåte, systemer og ikke minst sans for detaljer. For hvert år er det et nytt selskap som har fått anbudet, og jeg må igjen ut på kurs og veiledning og selvutvikling. I løpet av alle årene jeg har vært i det systemet, har ingen klart å hjelpe meg. Én person greide å finne en praksisplass med noe semirelevant.

 

Psykiateren har vært veldig tydelig, og sendt en anbefaling til NAV om hva jeg bør, eller ikke bør jobbe med. En konkret sak. Jeg kan nemlig bli syk av å jobbe, hvis ikke jobben er riktig. Og når jeg sier dette, virker jeg egoistisk og utakknemlig, men det er min virkelighet. Dette er svært upopulært blant arbeidsveilederne, som stort sett har utviklet sin egen filosofi, eller skal jeg kalle det fantasi, over hvordan ting henger sammen. Helst skulle jeg hatt mer utdanning, men på det feltet har NAV stått helt stille i sitt syn. Jeg er godt nok utdannet til det psykiateren mener jeg kan jobbe med. Likevel står jeg her, tre år etter, helt uten jobb. Uten et svar på en eneste søknad. Ikke en eneste telefon arbeidsveilederen har tatt, har gitt resultat.

 

Jeg har hatt gode limboer, og jeg har hatt dårlige limboer. Nå når presset begynner å bli så stort, jeg er tross alt på sjette året innenfor AAP-systemet, blir det en svært dårlig limbo. Og ingen hos NAV innkaller til møte for å snakke om nettopp dette. Jeg har blitt delvis fulgt opp av arbeidsveileder, dog meget spredt. Ja, jeg veit at jeg er nødt til å ta en del ansvar sjøl i dette, men NAV vet også at dette er i kjernen av min problematikk, at det er vanskelig å oppsøke og benytte seg av offentlige tjenester.

 

Jeg har mine saker og ting, sant, som jeg ikke alltid behersker. Å ringe en potensiell arbeidsgiver vil for meg være helt umulig. Like umulig som det er å ringe NAV, når det er noe. Jeg begynner å grine i telefonen, det er ikke bare litt angst. Derfor har jeg bedt om hjelp til å etablere akkurat den første kontakten. Å møte opp i ett allerede avtalt møte, vil jeg greie. Og å utføre arbeidsoppgavene mine, som også inkluderer å møte mennesker og ta utrivelige telefoner, klarer jeg også å stå i. Det beviste jeg i den korte praksisperioden jeg har hatt i løpet av disse fem årene på AAP.

 

Derfor egner jeg meg ikke til å gjøre akkurat denne jobben, nemlig arbeidsskaffelsesprosessen, selv. Dette er psykiater enig med meg i, og NAV tar innover seg at sånn må det bare være. Likevel, når jeg havner i den ene attføringsbedriften etter den andre, så endres disse tingene, som jeg trodde var spikret, seg. Det er håpløst å forholde seg til, og gjør det dessuten vanskeligere å kommunisere sammen på en grei måte, når man kommer såpass skjevt ut.

 

Siste møte med arbeidsveilederen var et sjokk. Han foreslo en masse ting jeg veit at jeg aldri kan drive med. Psyken min er ikke som andres. Jeg kan ikke bare gli inn i noe, og forvente å trives. Han spurte meg om jeg ville bli forbanna om han foreslo at jeg skulle ut i noe av dette, og jeg var ærlig og sa ja. Jeg blir ikke overrasket om dette gjør at jeg blir sett på som et vanskelig tilfelle fra nå av. En kasteball av angst og sykdom mellom attføringsbedriften, NAV og det virkelige liv. Etter det har jeg faktisk ikke hørt fra ham.

 

Jeg har ikke tatt kontakt heller, det kan hende det var ventet av meg. Likevel, han vet akkurat hva slags problemer jeg sliter med. Og å kontakte ham er en av de tingene.

 

Og nå, limbo! Syk igjen. For titusende gang, kjennes det.

 

Kjære NAV, kan jeg nå få slippe snart?

Om at ikke alt er like lett.

I går trente jeg ikke. Vondt i hodet, og sovet altfor lite. 

Hver gang det skjer, får jeg litt panikk. Er mønsteret brutt nå? Jeg har hatt unnskyldning en gang, blir det lettere å unnskylde neste gang også?

Sånne spørsmål er svært eksistensielle for meg. Jeg MÅ bli tynnere. Arvingen har bare meg, en tjukk, deprimert eller manisk eller normal mor. For ham er jeg helt nødt til å leve så lenge som mulig. Det burde være verdens sterkeste motivasjon, men er det altså ikke. Det er tross alt jeg som skal utføre dette. Henge i, spise lite, spise sunt, trene. 

Men, så trente jeg i dag. Mønsteret ble ikke helt brutt, det ble bare litt utsatt. Skulle ønske jeg ikke tenkte så svart/hvitt. At jeg kunne følt meg trygg på at jeg greier å følge opp, selv om det kommer en miniknekk, eller når det butter litt i mot..

Ble visst et litt rart og usammenhengende blogginnlegg, dette her. Det handler altså om at ting kan gå bra i livsomleggelser, dersom man ikke går i kjelleren fordi man har feilet en eneste gang. 

Min absolutte hjertesak

Min hjertesak

 

Det er et stort fokus på trygdeytelsene for tiden. Spesielt uføretrygdete og arbeidsledige. Om oss blir det sagt at vi utnytter systemene og er late. Bare vi blir fattige nok, begynner vi nok å jobbe, synes å være tankegangen. Forskningen tyder på noe annet, men det er vanskelig å få fram i den svært polariserte debatten.

 

Min egen arbeidsledighet er symbolet på samfunnet som ikke fungerer, i følge høyresiden. Jeg har en alvorlig psykiatrisk diagnose, dette har holdt meg utenfor arbeidslivet i pokkern meg snart 11 år. Utdanningsmessig har jeg en halvferdig grad som sykepleier, og jeg har bygd på med litt statsvitenskap. I følge NAV er jeg godt kvalifisert til å jobbe f.eks i NAV, eller med helsesaker i kommunen. I følge NAV er det bare å søke på jobber innenfor feltet jeg har lyst og motivasjon til å jobbe i. Men, jeg får selvsagt ingen svar på søknadene mine. Null arbeidserfaring; den CV-en havner underst umiddelbart. Trist, men sånn er det.

 

IA-avtalen av 4. mars' andre delmål er «hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne». I avtalen skisseres det en rekke virkemidler for å oppnå målene. Jeg mener at det offentlige, stat, kommune, fylkeskommune må komme på banen med mye mer. Selv er jeg, det er ingen hemmelighet, på AAP, på sjette året året, har hatt stønader før AAP trådte i kraft. Jeg har i realiteten levd på NAV siden 2004. Dette er vel og bra, jeg er så takknemlig for å være norsk at dere kan ikke tro det. Likevel, det er lov å kritisere, det er jo en av våre samfunnsrettigheter. I løpet av disse snart 11 årene utenfor arbeidslivet har jeg lært at det offentlige er en versting hva angår å ansette mennesker med en litt mangelfull CV. Og der man ikke kan ansette direkte, kan man bruke virkemidler som lønnstilskudd eller praksisplass, med tanke på at å ansette, når tiden er inne for det.

 

På grunn av anbudsrundene og flytting av kompetanse rundt om i små private attføringsbedrifter har jeg blitt kastet rundt fra tilbyder til tilbyder, og alle er like positive. «Deg må vi klare å få plassert et sted», sier de, og alle har måttet gi tapt. Hver eneste en. Jeg var ganske restriktiv i starten, det må jeg bare få innrømme. Jeg har disse utfordringene i livet mitt som gjør at jeg nok ikke kan jobbe som hva som helst. Jeg vil virkelig ikke virke utakknemlig, men sånn er det i livet mitt. Kravene mine kan ikke sees på som å være skyhøye. Jeg vil bare ha en jobb som gir mening i hverdagen. Psykiateren min uttalte det slik: du kan kanskje jobbe, under de rette forutsetninger.

 

Min hjertesak i Rygge kommune er at man gir noen få flere personer mulighet innenfor arbeidslivet. Ja, de, eller vi, skal være kvalifiserte til stillingen vi søker på, men utover det, kan det være en god grunn til å kalle inn den personen som har huller i CV på intervju. I tillegg skulle jeg ønske at SV sentralt, og i andre lokallag, kunne tenke samme tanke.

 

Jeg har stor respekt for partiet mitt, SV, men det er tydelig at det er et middelklasseparti. Jeg vet at dere alle sammen virkelig ønsker å gjøre noe for de som står på bunnen av samfunnsstigen, men dere glemmer dem like ofte som dere husker dem. For meg er det så viktig å få fram at de vanskeligstilte gruppene har mest igjen for å stemme SV. Knytte nye forbindelser til fagbevegelsen, men også fortelle folket, de vi møter på stands, at SVs politikk betyr mest for dem. Dette kom aldri fram til meg, som trengende person. Jeg fant det ut helt selv, men alle kan ikke være som meg.

 

Det er et symptom at marginaliserte mennesker i Norge stemmer frp. Jeg mener at SV må være offensive, og flagge politikken vår. Vi kan kanskje ikke skilte med sydenturer for alle, eller andre populistiske innslag, men vi kan jobbe for å få ned fattigdommen, og da spesielt barnefattigdommen. Vi ønsker at alle skal ha en inntekt som det går an å leve av, at det er det som er verdig, arbeidslinja eller ei.

 

 

 

Frp - løskanonorama!

Det har vært en fest i kommentarfeltene de siste dagene. 

Seriøst. <-- ironisk distanse

Carl I. Hagen har glemt at ABB var terrorist. 

Per Sandberg mener det er Krf sin skyld unge konvertitter og andre muslimer reiser til Syria for å krige.

Erlend Wiborg mener at Kåre Willoch har skyld i jødehatet. 

 

Jeg håper inderlig at begeret snart er fullt for de andre partene i samarbeidet. Alt dette krøllet må jo få konsekvenser, eller? I tillegg har vi jo asylbarnsaken, saken Anders A(m/)nundsen nektet å uttale seg om i 55 dager. 

Det er så grove ting dette der, mye grovere enn armbånd, tepper, stabbur og jenteforsvar (sistnevnte valgte Audun Lysbakken å gå av som minister på grunn av). Vi ser knapt Siv Jensen eller Erna Solberg uttale seg, lenger. Per Sandberg har inntatt en slags Frp-ombudsrolle, som skal ivareta velgernes ønsker ved å snakke gjenkjennbar Frp-politikk så høyt, dramatisk og kontroversielt som mulig. Jeg mistenker at alle de andre, spesielt regjeringen, sitter og gjør masse masse upopulær politikk, dog med litt vond smak i munnen. Kanskje har de oppdaget at enkle løsninger ikke nødvendigvis er veldig enkelt å inkorporere i eksisterende lovverk. I tillegg skal alle forslag innom høringer, komiteer, og ikke minst Stortinget. Jeg tror realpolitikken ble for hard for Frp.

Det har blitt sagt at vi nesten aldri ser Jensen og Solberg, fordi de har det så travelt med å spise kameler. Kameler er svære. You do the math!

Også er jeg kjempespent på om Per Sandberg får lov til å fortsette som Frp-ombud (flåsete sagt). Er det en villet taktikk, eller er han bare skikkelig løs kanon?

Trening gir mening, blæh

Jeg er overvektig. Min bmi er på rundt 36, den har vært oppe i 39. 

Dette må gjøres noe med. Uansett om man liker trening eller ikke. Jeg er klar over at kosthold er nøkkelessensen i vektnedgang, men en vel utført trening gir meg motivasjon til å kutte ut sjokoladen med noe sunnere. Ødelegger liksom treninga om du skjønner. Eller kanskje ikke?

Jeg hadde ikke et nyttårforsett. 5. januar tok jeg på meg joggeskoa og jogga og gikk litt rundt hjemme utenfor huset, et rent innfall. Neste skritt var å vekke det sovende abbonementet på treningssenteret og gå på med krum hals. 

Siden da har jeg trent tre ganger i uken, jeg må ha rutine for å ha en sjanse til å gjennomføre. 

 

Nå, halvannen måned senere føler jeg meg friskere enn på mange år. Kondisen er radikalt forbedret, og ja, jeg har blitt glad i yoga/pilates. For en tung kropp som min er yoga og/eller pilates en real styrkeøkt, i tillegg til tøying og bøying. 

Men så, tilbake til overskriften. Det ER tungt å flytte rundt på dette digre droget. Mens det står på, føles det helt latterlig å tenke fraser som: trening er mening, mening gir trening, mening med trening og trening med mening. Håpet med dette prosjektet er at jeg i allefall skal stå litt i den grøfta der trening er mening. 

Og, the aftermath, altså, saiko. Den samvittigheten der kan ikke kjøpes for penger. Rent adrenalinrushkos. 

 

Og dere må forstå, å vise bilder av meg i den standen jeg er (forhåpentligvis har vært), er ikke noe jeg setter høyest akkurat. 

 

Om meg, da. Nå i denne dag.

Nå føler jeg at det har begynt. Bloggingen altså. Jeg kan lene meg tilbake, ta en kopp te og tenkte ut akkurat hva jeg ønsker å formidle. Om meg selv, først og fremst. Jeg er opptatt av å presentere meg, skille mellom 2008-bloggeren og 2015-bloggeren. 

 

Det er kanskje lurest å sette opp en slags liste, eller det er i allefall velsignet enkelt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som helst prosa, jeg strever nok med å finne en form i løpet av de første innleggene. 

 

  • Psykisk - tja, fungerer for tiden godt, men har hatt store nedturer, og noen oppturer som ikke var oppturer likevel for de var så fulle av angst. Fremdeles bipolar type 1, sjeldent sykdomsforekomst, men en god dose angst daglig. Blir i dag medisinert for begge deler. Hvis noen er nysgjerrig på dette, må de gjerne spørre, jeg svarer de som lurer, utenom familie. Det er så lett å sykdomsforklare handlinger og reaksjoner. Jeg frisk i lange perioder, og trenger ikke analyserende psykologstudenter av noen familiemedlemmer rundt meg. 
  • NAV og jeg er fortsatt kjernevenner. Ingen jobb i sikte, og AAP stopper i juni. Hva som skjer da, orker jeg ikke å tenke på, men det kan bli en del blogginnlegg for å si det sånn.
  • Barnevernet er også en av våre aller beste venner. Arvingen er i besøkshjem annenhver helg, slik han har vært siden toårsalderen. Snille barnevernet som aldri kutter ned på omfanget i tjenesten, noe som er et tema på hvert eneste møte. 
  • Kroppslig. Jeg har jo skrevet litt rundt kroppen min tidligere i denne bloggen, og siden jeg er svært overvektig, er det tema som fremdeles eksisterer. Jeg har en god del tanker om dette som jeg har lyst til å dele med dere. I tillegg gjør jeg faktisk noe med det nå, håper det varer. Som alle vet, det er enkelt å gå ned i vekt, kunsten er å holde seg der. Forbered dere på blogging om dette!

Det var en klinisk gjennomgang av meg, fra innerst til ytterst. Hold dere fast for den store finalen! *blåse i trompet*

 

Jeg har meldt meg inn i et politisk parti godt ut på venstresida, nemlig SV. Uten jobb trengte jeg desperat noe å holde på med, noe som gir mening. Et incentiv til å møte nye mennesker, i andre kretser enn jeg vanligvis omgås, var det selvsagt også. Det at SV er et lite parti, med en liten organisasjon, er en stor fordel for nye medlemmer. Alle får lov til å delta på alle de store og kule konferansene, selv om man ikke innehar et verv engang. Det er inkludering, tenker jeg. 

Jeg innehar i dag ett verv, og kan kanskje få et til på fylkesårsmøte. Det er vel ikke akkurat varslet noen benkeforslag, men jeg roper aldri hurra før vedtaket er gjort. 

Menneh, det kan jo bety at denne bloggen kanskje kan bli mer politisk enn før. Jeg tror, at hvis jeg tør, skal jeg skrive om aktuelle saker fra eget perspektiv, hvordan konkrete hendelser kan påvirke mitt liv direkte. Har begynt på den del avisinnlegg som har blitt for personlig, derfor gjenskaper jeg denne bloggen som kanal.

 

Og generelt drittpreik. En blogg helt uten retning. 

 

 

 

 

Om å finne skriveformen

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe som ikke er korte diktater. Ordene bøyer og vrenger seg, og når jeg er ferdig med et avsnitt står det slett ikke det som sto i hodet mitt. Jeg visker ut, og begynner på nytt, og enda en gang står det noe helt annet enn det jeg tenkte. 

Fortvilet tenker jeg en lang tanke i hodet mitt, og prøver å skrive den ned fort før den blir borte, men så passer den ikke så godt med den forrige setningen, og dessuten så har jeg bøyd verbene i to forskjellige tider.

Hva hvis jeg bare skriver, nesten uten å tenke? Hva skjer da? Jo, jeg får lange avsnitt som ikke betyr noe som helst. Da må jeg forkorte for å få fram essensen i det jeg hadde trodd at jeg skrev. 

Samtidig får jeg nye ideer, ideer som må implementeres i teksten aldeles fortløpende. Uten at det skal komme i konflikt hverken med setningen før, setningen etter eller hovedmeningen i avsnittet.

Jeg begynner å tegne tankekart, kart som inneholder det som skal med i teksten. Det blir som en diktat, en setning, pliktskyldigst, om hvert av punktene i kartet. Helt uten sammenheng, snert eller mening. 

 

Jeg har mistet pennen min! Vennligst gi den tilbake!
Den er sikkert i denne bokhyllen en plass.

Om hvorfor jeg sluttet å blogge

Det var ikke det at bloggingen gikk så tregt. Det var ikke det at jeg mistet motivasjon. 

Jeg skrev svært personlig i denne bloggen her, ting jeg ikke snakket med noen andre om. Kanskje ting jeg ikke har lyst til å snakke med noen om heller. Det var en måte å få ut frustrasjoner på, og jeg syntes det var gøy med faste lesere, som kommenterte og syntes jeg skrev bra. Det jeg skriver her er at jeg liker blogging for bloggingens egen skyld. 

 

Jeg printet ut et innlegg som jeg tok til behandleren min, det var et tema jeg hadde lyst til å snakke med henne om, og syntes teksten min var et godt utgangspunkt. Det førte til at hun begynte å følge bloggen min fast, og hun tok stadig utskrifter som hun ville bruke i behandlingen. Jeg syntes det var å tråkke langt over streken, men siden hun indirekte hadde fått adressen av meg, greide jeg ikke å grensesette. Grunnen til at de innleggene hun fant fram fungerte dårlig i terapi, var nemlig at de var skrevet for et publikum. Dersom jeg hadde skrevet andre tekster, beregnet for terapi, kan jeg garantere at de ville ha vært mer adekvate.Jeg har aldri løyet i bloggen min, misforstå meg rett, men jeg har ved et par anledninger blåst opp en situasjon jeg har opplevd for å få fram et poeng. Noen innlegg var tekster som beskrev meg som person ved et helt annet tidspunkt, enn ved bloggetidspunktet. Jeg greide ikke å få fram dette poenget på en noenlunde god, diplomatisk måte. Generelt er jeg konfliktsky, og synes det er vanskelig å si ting hardt, dersom de myke metodene fungerer for dårlig. Vi har i dag avsluttet forholdet, for lenge siden. Forhåpentligvis finner hun aldri denne bloggen. 

 

Det utartet seg. Neste gang jeg hadde time hos sosialkontordamen min sier hun at hun leser bloggen min og at jeg er flink. Blogg mer, sier hun. Jeg blir jo på en måte litt stolt, men samtidig skremt. Dette var jo en personlig blogg, skrevet for den gemene hop der ute, ikke for alle de som arbeider i Rygge kommune. Noen av temaene jeg har blogget litt om er jo nettopp kommunale tjenster, da de utgjør en stor del av mitt liv. Jeg brukte på den tiden statcounter, aner ikke hva dere nerder bruker i dag, men jeg så jo at for hver dag var det flere og flere av Rygge kommunes brukere som var innom bloggen min. 

Plutselig gikk luften ut. Jeg måtte tenke meg om før jeg blogget, sånn at jeg tilfredsstilte de kommunale leserne. Planen var å starte opp en annen blogg med wordpress og kuke litt med design og sånn sjøl, men jeg er for lat. I tillegg er det jo lov å håpe at Rygge kommune har glemt meg, og at det er trygt å blogge her!

 

Og hvis familie leser dette her, dere må ikke la dere skremme av innleggene mine dersom de handler om sykdom. Som dere vet snakker jeg svært lite om sykdom, fordi jeg mener det sjukeliggjør meg.  Samtidig, hva er en personlig blogg dersom man skal hoppe over sjukdomsbiten?

 

Og hvis noen veit hvem jeg er, ikke out meg please. Jeg er fremdeles innrullert i det offentlige, og vil gjerne ha velvilje, men ikke stalkere.

 

Koz og klemz, mitt første innlegg på saikomange år!  <-- gjør oppmerksom på at den siste linjen har et tykt lag av ironisk distanse over seg, om noen lurer.

Skrivetrang

Jeg må skrive!

 

For dere, for meg? Jeg vet ikke, men skrive må jeg. 


Derfor gjenoppliver jeg bloggen min. 

 

Kanskje noen får øye på den?

God oppfølging?

Mannen som drepte sin egen datter, av grunner som vi ikke vet, tok i dag sitt eget liv på cella, der han satt i varetekt.

Fengslets leder, Kar Gustav Knudsen mener han fikk god oppfølging, i likhet med alle de andre innsatte.

Vi vet at både denne mannen, og hans mor har bedt om innleggelse ved et psykiatrisk sykehus. Dette fordi de fryktet at han var suicidal. Han følte seg nok ikke helt bra, dette er en absurd situasjon. Han har gjort en grufull handling, og det er klart reaksjonen hans vil være voldsom. Spesielt dersom han ikke er "kald", eller en "psykopatisk personlighet". Uten at jeg skal gå nærmere inn på hva dette innebærer.

Å bli lagt inn på skjermet avdeling, der svært suicidale og psykotiske mennesker gjerne tilbringer de første dagene er noe ganske annet enn "fengslets gode oppfølging". Der blir man fulgt av en vakt 24 timer i døgnet, som passer på at man ikke skader seg selv, og at man har noen å prate med akkurat når det trengs. I tillegg sørges det for at man får få inntrykk, og at man ikke trenger å møte så mange mennesker. Man har gjerne "sine faste" som man forholder seg til i tiden man er innlagt.

Et menneske som etter alt å dømme skulle hatt denne oppfølgingen, har da istedenfor blitt sittende alene på cellen uten noen form for menneskekontakt etter klokken 2000 hver kveld. Med god tid til å tenke, angre eller bebreide seg selv. Dette kan gjøre den sterkeste hjerne ustabil. Han har gått igjennom avhør på avhør, og i luftepausene har han omgått andre varetektsfanger som etter alt å dømme er mistenkt for mildere forbrytelser enn han.

For hans familie blir tapet dobbelt. Først sitt barnebarn, så sitt eget barn. Dette er en stor tragedie, der siste kapittel kunne ha vært unngått om denne mannen hadde blitt behandlet slik han har krav på. Det er ingen tvil om at han hadde blitt sendt på sykehus prompte dersom han hadde blitt somatisk syk, hvorfor har psykisk sykdom så mye lavere status?

Livet som musikant

I en litt manisk undomstid fant jeg meg selv medlem av 3 kor og 3 korps til samme tid. Jeg var 18 år, og hadde en dag i uken fri. Dette var søndag. I tillegg hadde jeg verv i en ideell organisasjon, og i en politisk organisasjon. Man kan si jeg var overarbeidet, at jeg møtte veggen rett og slett. Det endte med at jeg i løpet av et halvt års tid sluttet i alle kor og korps, sa fra meg vervene mine og begynte å jobbe istedenfor.

I ettertid har jeg jo forsåvidt sunget litt i kor, noe som har gitt meg mye. Likevel var det ikke det samme som før, koret hadde endret seg veldig i de årene jeg var borte. Plutselig var jeg desidert yngst, før var vi flere som var på samme alder. Jeg følte meg rett og slett ikke hjemme der lengre. Så etter en stor konsert, som jeg hadde gledet meg veldig til, sluttet jeg der også. Litt fordi jeg møtte veggen, og litt fordi dette ikke tilfredsstilte mine forventninger sosialt sett. Musikalsk sett, var det helt supert, altså.

I et par år har jeg blitt forsøkt vervet tilbake til korpslivet. Jeg var aldri så glad i korps som jeg var i kor, men i det siste har jeg lengtet tilbake. Det føltes litt bortkastet å ha lært å spile et instrument, for så å aldri bruke det igjen. Tanken på å begynne igjen har gjort meg vettskremt. Kan jeg dette lengre? Jeg husker nesten ikke et eneste musikalsk begrep, grep og noter er skikkelig rustne.

Jeg hentet meg et instrument for 3 uker siden. En gammel, støvete klarinett. Etter å ha kjøpt inn fliser og rengjøringsutstyr, satte jeg instrumentet til munnen for første gang på 10 år. Spenningen gjorde at jeg skalv. Kommer det lyd? Starten besto av en del kromatiske skalaer, og sakte men sikkert kom grepene tilbake. Det gikk ikke like fort som før, men jeg var fornøyd. Det var overraskende mange ferdigheter som hang igjen. Jeg spilte på en toerflis, så jeg ble ikke så sliten i munnen heller. Regner med at jeg kan spille på stivere fliser i løpet av året.

I går kveld dro jeg på min første øvelse, etter å ha veid for og imot i et par dager. Det som fikk meg til å bestemme meg for å dra, var at jeg overbeviste meg selv om at jeg kunne mime en del, og at jeg trengte å hente noter. Halvparten av korpset var syke,  og vi var kun to klarinetter. To klarinetter som skulle bære melodistemmen i flere av numrene. Og jeg fikk det til! Jeg greide å spille, selv om jeg måtte ha litt hjelp til å finne coda-hjul og dal segno-tegn rundt omkring, rusten som jeg er. Utover i øvelsen fikk jeg øket selvtillit og turte å spile litt fortissimo, ikke bare pianissimo. Spesielt der det var lett å spille selvsagt, men likevel.

Øvelsen gikk som en vind. Før jeg visste ordet av det var klokken halv ti, og jeg skulle hjem. Jeg var litt skuffet over at det var over.

Kveldens høydepunkt var selvsagt da den andre klarinettisten trengte hjelp til et grep, og jeg kunne vise det frem. Vi begynte ca samtidig å spille, bare at jeg ikke har spilt på ti år. Jada, dette er uhemmet selvskryt, men noen kanaler for selvforherligelse må da et menneske kunne ha.

Drømmehelg

Denne helgen hadde jeg barnefri. Det var duket for drømmehelg.

Fredags ettermiddag klokka 1800 overtok min bror og hans samboer leiligheten de hadde kjøpt. Ved midnatt var kjøkkentaket malt 2 strøk, veggene 1 strøk, og all kjøkkeninnredningen (som forøvrig så helt grusom ut) var båret ut.

Neste dag malte vi kjøkkenet ferdig, to strøk på stueveggene og ett strøk i gangen I tillegg ble det lagt laminat på kjøkkengulvet. Faktisk brukte vi 10 timer på oppussing den dagen, før vi dro hjem og drakk øl, og så på senkveld som vi ikke fikk sett fredagskvelden.

Søndagen ble det nye kjøkkenet påbegynt, og listverk og lignende ble malt det første strøket.

Makan til effektiv helg. Og musklene i hele kroppen bærer preg av god samvittighet. Jeg har gjort fornuftige ting, og fint blir det også.

Arv

Når barn arver ting, er det overformynderiet som bestemmer hva som skal gjøres. Om det skal være offentlig skifte eller om det skal være privat skifte.

Det blir så valgt en bobestyrer som skal gjøre opp boet med de midlene som er der, og fordele arven ut ifra testemente og arvelov. Så langt alt vel.

Problemet oppstår når det er lite verdier i boet, slik at man er redd for at det ikke går opp. At gjelden blir større enn kapitalen.

Overformynderiet mener likevel at det er verdier nok i boet til at dette bør skiftes privat. "Vi må jo tænke på ka som e bæst før guttan", som damen i Øst-Finnmark Tingrett sa.

Jeg har mest lyst til å grave meg ned.

De harde valg

Det renner konstant vann i kjøleskapet mitt. Det begynte i vinter å avise seg selv, og har i grunnen aldri stoppet med det. Nå er alt vått inni der, det renner ned på gulvet. Og jeg kan ikke ha noe innerst mot bakveggen, for alt der fryser. I den lille fryseboksen oppå lukter det rart. Jeg er tilbøyelig til å si at det lukter kjølegass. Til slutt kan jeg nevne at jeg kjøpte dette kjøleskapet for seks øl. Jjeg mistenker at jeg drakk et par av dem selv også. Jeg har hatt det i fem år, så du kan si det har nok gjort nytten sin.

Komfyren min er helt skjev etter en flytting en gang. Den ble hengt opp slik at den skulle være noenlunde i vater, men alt dette har nå seget sammen, slik at kjeler ikke bør være alt for fulle. Da renner det nemlig over kanten. Jeg er også god på å bake skjeve kaker. I tillegg lekker stekeovnen så mye varme at du kjenner det et par meter før du kommer bort til den når det står en kake i ovnen.

Jeg har en stasjonær PC som fungerer som den skal, og en mobiltelefon med wi-fi som jeg har arvet av en god venn. Det burde holde til mitt bruk.

Likevel er jeg tilbøyelig til å prioritere splitter ny mobil eller ultraportabel PC.

Akk, de harde valg.

(Ikke har jeg fått penger som NAV skylder meg enda heller, dette er fremdeles en utopisk situasjon).

Ikke alle får til alt

De stakkars bulgarske kvinnene har gått på en smell, og sliter nok med å komme med i Vancouver-OL om to år.

"En hockeykamp spilles over 3 x 20 effektive minutter, noe som betyr at Bulgaria slapp inn mål hvert 44 sekund. Eller at Slovakia scoret 1,37 mål per minutt, om du synes det høres bedre ut."

http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/article2644158.ece

Deilig å vite at det ikke bare er jeg som er dårlig i sport!

Sykt barn, del 1.

I løpet av sitt første leveår var min sønn ofte syk, han ble lagt inn på sykehus flere ganger, og jeg har tenkt å fortelle dere om disse opplevelsene en etter en, med ujevne mellomrom. Vi kan nok kalle dette del 1.

Min sønns far bodde langt nord i landet, før han døde. Nærmere bestemt i Sør-Varanger kommune. I forbindelse med et prosjekt der jeg skulle gjøre far og sønn kjent med hverandre, og i tillegg døpe han i kapellet der både faren og jeg er døpt, reiste jeg oppover dit da min sønn var åtte uker gammel, for å bli der til over påske, noe som tilsvarte åtte uker. Jeg kunne aldri ha forestilt meg hvor dramatisk dette skulle bli. Å ha syke barn i "provinsen" er rett og slett en utfordring.

Da sønnen min ble syk og fikk feber valgte jeg å ta han med på legevakten i Kirkenes. Alle snakket om RS-virus, og jeg er ikke den som tar sjanser. Bedre med en sjekk for mye enn en for lite, sa jeg til meg selv, og vi dro ned til Kirkenes sykehus på tidligkvelden. Der møtte vi en flott lege som selv var småbarnsmor, og visste hvordan jeg hadde det. Han var surklete, men ikke spesielt tett, så vi fikk beskjeden om å ta det med ro, og heller komme tilbake om noe endret seg. I tillegg skrev hun ut Efidrin, som er en medisin som skal øke oksygenopptaket i lungene, og oppfordret oss til å fortsette med paracetamol stikkpiller som febernedsettende.

Den natten tror jeg er den verste jeg har opplevd. Min sønn sov ikke et sekund. Han gråt og kastet opp, ville hverken ha pupp eller flaske. Stemningen i huset var ganske dårlig, slitne som vi var alle sammen. I taushet kjørte vi tilbake til legen. Jeg hadde akkurat snakket med mamma på telefonen, og jeg husker jeg gråt og sa "jeg håper de legger han inn, jeg er så sliten".

Samme legedamen som dagen før var helt enig i at min sønn var mye dårligere i dag. Og med det kom hun med sjokkbeskjeden. "Vi må nok rekvirere et ambulansefly og sende dere til Hammerfest." Det svartnet for meg. "Å herregud, det er ikke barneavdeling i Kirkenes". Likevel var jeg fornøyd med avgjørelsen. Jeg var så sliten at jeg ikke så for meg at jeg kunne klare meg uten hjelp.

Sønnen min begynte allerede å bli uttørket, siden han ikke hadde drukket noe særlig det siste døgnet. Ingen ville ta ansvar for at det skulle skje noe med han, og i mangel på barnelege, kom det en erfaren sykepleier fra fødeavdelingen ned og satte en sonde i magen på han, slik at han fikk i seg mat. Jeg kan ikke huske dette som spesielt traumatisk, jeg var bare sliten - sliten - sliten. Det føltes ut som om alt dette hendte noen andre enn meg.

 Vi måtte vente mange timer på flyet, og vi fikk et rom på akuttmottaket i Kirkenes. Der var alle så flinke, jeg fikk sove litt, for noen av sykepleierne hadde tid til å gå og bære på han for meg. Jeg følte meg litt mer uthvilt.

I kveldinga kom de inn og ba oss gjøre oss klare, for flyet hadde kommet. Jeg kledde på oss, og ambulansen hentet oss. Og her skal jeg komme med en liten digresjon. Ambulansepersonellet hadde en noe original historie å fortelle oss. Samme dag hadde nemlig ambulansen deres blitt "rekvirert", eller rett og slett stjålet av en psykiatrisk pasient. Bilen hadde stått utenfor mottaket med motoren i gang, det var jo vinter. Heldigvis var alt som det skulle være inne i ambulansen. Ikke engang vesken med legemidler var rørt. Måten den kom tilbake på var også ganske original. Det var en innringer som hadde sett sykebilen kjøre oppover Pasvik, og jaggu hadde ikke sjåføren blå skjorte med knepping foran. Dette lukter ugler i mosen, og sannelig, der kom den stjålne ambulansen til rette igjen. Personellet fortalte meg også at det var nok siste gang de lot bilen stå og gå uten for mottaket. Klok av skade.

På flyplassen sto flyet og ventet. Det var ganske lite, og det var propelldrevet. Det er litt pinlig å si det, men jeg må si jeg frydet meg litt over at dette flyets neste tur var kun på grunn av min syke sønn. To flygere og en anestesisykepleier var om bord. Det må ha kostet en formue. Det ble en rolig flytur. Min sønn sov søtt hele veien, og det var mulig å slappe av og nyte utsikten. Jeg ble lovet en urolig landing i Hammerfest, men ble snytt for den. "Det var et sjeldent stille vær", forklarte piloten. Litt trist det også, for jeg må si forventningen steg da sykepleieren tok på seg fempunktssele. Jeg sa til meg selv at dersom dette skjer igjen, så skal jeg ha med kamera. Snakk om minne for livet, selv om det er sykdom som er foranledningen.

Vel fremme i Hammerfest ble vi møtt av en sykepleier som informerte oss om at vi var nødt til å bo på isolat, inntil RS-prøvene var ferdige. Dette fordi man ikke ønsket en avdeling der alle barna fikk RS, naturlig nok. Dette gjelder spesielt barn som gjennomgår kjemoterapi, og av den grunn spesielt utsatt for sykdommer. Jeg syntes dette var helt greit. Jeg fikk egen TV, egen fjernkontroll, eget stellebord, og skulle jeg ha en kopp kaffe måtte jeg ringe på. De andre foreldrene var nødt til å gå ut i gangen og hente fra "tralla". Som sagt dette passet meg ypperlig.

Noe som ikke var så hyggelig var første møtet med barnelegen. Han var arrogant, han tok ikke hensyn til smitteverntiltakene (altså, kledte seg i gul smittefrakk, hansker og munnbind), fordi han var "heelt sikker på at dette kun var en ordinær virusinfeksjon", en forkjølelse som ikke ga grunn til bekymring overhodet. Dette mens han klaget på den uselvstendige legen i Kirkenes som på død og liv måtte sende oss av gårde. Efedrinen hun hadde gitt oss var en svadamedisin, og det var ikke måte på. Han sukket dypt og fortalte meg "men, man kan jo ikke nekte dem heller". Jeg var sjokkert. Jeg følte meg dum og hysterisk. Nå hadde staten brukt ufattelig mange penger for at min sønn skulle få se en barnelege, og dette var det som skjedde?

Litt senere kom nattevakten inn og fortalte meg at vi ikke kunne regne med noen særlig avlastning den natten. Det var alt for mange barn der, og de hadde ikke anledning til å komme inn annet enn hvis det var noe alvorlig. Jeg, som bare hadde sovet en times tid siste døgn, brast i gråt. Jeg var så sliten, følte meg så dum og alt var bare elendig. Heldigvis sov sønnen min godt den natten, slik at jeg kunne møte neste dag som en mer avslappet og naturlig kvinne.

Kaoset fra dagen før hadde for lengst roet seg da assistentlegen kom inn på morgenen og erklærte i full fart at han regnet med at vi kunne reise hjem når som helst. De måtte bare ha svar på prøvene først. Prøvene det var snakk om var standard infeksjonsprøver som blir tatt når forkjølete barn kommer inn med mistanke om en mer alvorlig infeksjon. Jeg slo meg til ro med dette, og så på TV utover formiddagen. Sønnen min var i en roligere fase i sykdommen, slik at han sov for det meste. Utslitt over den høye feberen.

To timer senere kom kontrabeskjeden. Min sønn hadde høye infeksjonsmål, og det viste seg at han hadde en eller annen bakteriell infeksjon. Sannsynligvis knyttet til luftveiene, siden han tross alt var forkjølet og surklete. Vi ble sendt i lungerøntgen, det ble oppdaget en såkalt infiltrasjon på venstre lunge, bak hjerteskyggen. Noe de kunne se ved siderøntgen. Legen foreskrev Apocillin, en vanlig form for penicillin, som mikstur. Vi måtte bli på sykehuset inntil infeksjonsmålene hadde gått ned, og det var sikkert at penicillinet virket slik det skulle. Han regnet med at det skulle ta ca et døgn.

Denne kvelden var jeg lettet på flere måter. 1. Jeg var ikke hysterisk mor, jeg hadde rett da jeg påsto at dette er mer enn en ?helt ordinær virusinfeksjon?. Og legen i Kirkenes hadde rett da hun brukte flerfoldige tusen skattekroner på oss. 2. Jeg var ikke utslitt lengre, min sønn sov, og feberen begynte å gå ned samme kveld som følge av behandlingen. 3. Nattevaktene denne natten kom inn og sa at dersom det skulle være noe så måtte jeg ringe på UANSETT. Jeg skulle ikke være nødt til å gjøre noe som gjorde at jeg måtte ut av sengen. Akk for en lettelse, i forhold til forrige natt, da jeg fikk beskjed om at jeg var helt alene. De lånte meg sykehusklær, og vasket og tørket klærne mine om natten. Jeg hadde jo ikke mer enn jeg gikk og sto i, uten å kjenne en levende sjel i hele Hammerfest. Jeg er fremdeles takknemlige for disse to vennlige sjelene som gjorde oppholdet mitt lettere.

Neste morgen var min sønns infeksjonsprøver atskillig bedre, og samme kveld ble vi sendt tilbake til Kirkenes med rutefly. Der må jeg få berømme Widerøe, og den fantastiske servicen som tillot meg å ta med bilstolen inn i flyet. Dette gjorde flyturen (med fem mellomlandinger, Finnmarks melkerute) veldig mye enklere, enn dersom jeg måtte ha hatt han på fanget hele tiden.

Skrivinga, sykdom, liv og NAV

Ja, jeg har vært lat i det siste. Motivasjonen til å skrive har ikke helt vært der, men jeg har jo holdt meg oppdatert i bloggverdenen likevel, og fikk så vidt med meg at det var en bloggedag her for noen dager siden, der man skulle anbefale fem gode blogger. Jeg har ikke oppdaget noen nye blogger på en stund, og derfor henviser jeg til denne posten, som på en god måte fremhever de gode bloggerne.

Jeg har vært på sørlandet på besøk hos min IRC-venninne, det var hyggelig. Vi fikk oss en båttur i nydelig sørlandsvær og skjærgård, makrell til middag og øl i store mengder. Etter slike helger er jeg ofte mer sliten enn før, men likevel er det verdt det. Påfyll med venninneprat, alkohol og fint vær er alltid kjærkomment.

Som alltid starter høsten med at jeg blir forkjølet, nærmest endeløst forkjølet. Nå har jeg vært stemmeløs en ukes tid, før det hadde jeg en infernalsk hoste og bihulebetennelse. Jaja, tenker jeg. Da er jeg immun mot DET forkjølelsesviruset også. Synd for meg at slike virus muterer stadig, slik at jeg kan få en nesten lik forkjølelse i neste måned. I dag fikk jeg en slags følelse av at det er en streptokokkinfeksjon i halsen på vei, noe jeg også er ganske vant til. I morgen skal jeg kjøpe omega3-kapsler. Det hjelper sikkert.

Når det gjelder NAV. De har nå tre søknader fra meg til behandling. Overgangsstønad, barnepensjon og stønad til barnepensjon. Hvilket i grunnen betyr at jeg har utbetalt 2000 kroner i måneden, i bostøtte. Heldigvis er sosialkontoret her i kommunen greie å forholde seg til, slik at jeg ikke lider noen nød i denne perioden.

Dette var en liten oppsummeringspost fra min side, fra nå av har jeg tenkt å bidra langt mer.

Massesuggesjon og justismord

Da jeg først hørte om denne saken, ble jeg litt lattermild. Slik jeg blir lattermild av rare konspirasjonsteorier. Viggo Kristiansen er da den fødte drapsmann og overgriper, dette er da ute av verden, tenkte jeg. Vi visste jo at han var en slem mann. Ingen likte han. Jeg husker jeg sensasjonshungrig spurte min venninne som gikk på Kongens i Kristiansand samtidig som Viggo Kristansen. "Hvordan er han?", "Har han venner", "Snakker han med folk". I likhet med folk flest hadde jeg tredt inn i en slags mobberolle som ikke kunne få denne fæle mannen bort fra gata fort nok. Min venninne kunne fortelle om en ensom gutt med få venner, og dårlige skoleresultater. Hun pleide av og til å prate med han, og hun syntes synd på denne gutten som brukte aggresjon som avreageringsmiddel. Ja, han var en pest og en plage, men hadde også menneskelige trekk.

Da jeg i dag leste gjenopptagelsesbegjæringen (som du finner et sted på denne siden), ble jeg irritert. Irritert på media, og på meg selv som lot meg rive med av hetse- og lynsjemobben. Om han er uskyldig er ikke noe jeg kan vurdere, overhodet ikke. Jeg har ikke lest dommen, og jeg har ikke noen juridisk bakgrunn. Likevel ser det rett og slett ut til at Viggo Kristiansen ikke har fått en rettferdig dom. "Fair trial"-prinsippet er en menneskerett, og derfor mener jeg at Viggo Kristiansen burde få prøvd saken sin på nytt. For selv om han skulle bli kjent skyldig enda en gang, så vil det i såfall være etter en rettferdig dom, og ikke en heksejaktsdom slik det var sist. Politiet hadde gjort seg opp en mening om hva som hadde skjedd, og etterforsket på person og ikke på sak. Beviser som ikke passet inn i historien ble ikke tatt hensyn til.

Her er saker jeg mener er pussige:

 - Hvorfor mangler det en kniv i JHAs slire? Dette ble aldri undersøkt, det ble bare fastslått at det var VKs kniv som har blitt brukt, og at det ikke var noen andre kniver i bildet. Man vet ikke hvilken kniv dette er, annet enn at det er en kniv med blått skaft, noe VK hadde. Det ble senere slått fast at denne kniven ikke kan ha blitt brukt til drapene.

 - JHA skulle ikke treffe VK i Baneheia, fordi JHA skulle trene med HVU. Dette visste VK fordi han hadde ringt hjem til JHA før drapene fant sted, og fikk denne beskjeden av JHAs foreldre. HVorfor ble ingen av JHAs kamerater i HVU undersøkt opp imot hårstrået i blodflekken. Hvorfor ble egentlig ingen i JHAs ekslusive bekjentskapskrets undersøkt?

- Nøytrale vitner forteller at sykkelen til VK ikke var parkert der JHA sa den var parkert.

 - Moren til VK sier at VK har kommet og gått i gården flere ganger i tidsrommet. Dette festes mindre lit til enn JHA som vi vet er en barnemorder.

 - Det var ingen befaring på åstedet, der de siktede fikk være med.

 - Ingen av avhørene ble spilt inn på bånd. Vi vet at ledende spørsmål kan føre til falske forklaringer, men dette kan aldri gjennomgåes i denne saken. Sakkyndige i avhørsteknikker ble aldri brukt, noe Klomsæt mener peker på at VK har hatt et dårlig forsvar. I Tengssaken var det nettopp slike sakkyndige som fikk "fetteren" frikjent.

 - Det er flere punkter i forklaringen til JHA som ikke stemmer med virkeligheten (hvor de så jentene fra), pluss at han endrer forklaringer underveis (om alibioppdiktingen bl.a). Dette burde svekke hans troverdighet.

 - JHA innrømmet ingenting før avhører skisserte muligheten av å fremstille seg selv som offer i saken. Altså at JHA skulle ha blitt styrt av VK.

- JHA ble beskrevet som en "follower", en som lett ble styrt av andre. Hvorfor ble ikke dette tatt hensyn til ved avhørsteknikker, all den tid Tengssaken hadde fortalt oss at man lett blir styrt i avhør?

 - Hvordan kunne JHA operere som nestkommanderende i sin HVU-gruppe dersom han var en slik "follower" er et annet spørsmål.

 - JHA var opptatt av å drepe. Han ville bli soldat i fremmedlegionen, og ved drapstidspunktet hadde han søkt seg til Telemarksbataljonen. Dette er også merkelig til en "follower" å være.

 - Tildekningsteknikken brukt for å dekke til jentene var noe JHA hadde lært på HVU-samlingen uken før. I sin forklaring fortalte JHA at VK hadde dekket til jentene. VK var ikke lenger medlem av HVU på draptstidspunktet. Det var tropplederen i HVU som fant jentene, all den tid hun kjente til tildekkingsmetoden som ble brukt.

 - Mobilbeviset, som vi alle har lært oss gjennom media.

 - Klomsæt peker også på et generelt dårlig forsvar. Hvorfor ble det aldri protestert på de medisinske sakkyndige i saken? Hvorfor ble det aldri protestert på at det ikke ble tatt opptak av avhørene? Hvorfor ble det aldri trukket inn sakkyndige i avhørsteknikker? Hvorfor ble ikke knivsaken (den manglende kniven) fulgt opp i prosedyren? Dette mener han peker på et annet brudd på menneskerettighetene, nemlig likevektsprinsippet. Han mener at aktoratet, pressen og dommerne har veid betydelig mye mer enn forsvaret satt opp for VK.

Dessverre er det veldig vanskelig å få gjenopptatt saker i Norge. Fritz Moen ble som kjent ikke frikjent før en annen mann hadde tilstått på sitt dødsleie. Dessverre var Moen på dette tidspunktet allerede død. Saken er en kuriositet, der sæd endret blodtype etter å ha blitt infektert med e.coli blant annet.

Gjenopptagelseskommisjonen forteller oss at det bør foreligge nye bevis før de kan gjenoppta en sak. De fleste saker som blir gjenopptatt blir det nettopp på grunn av endringer i beviser. Likevel er det en åpning for å kunne gjenoppta saken uten dette, selv om dette ikke er vanlig. Det snakkes om særskilte forhold og tungtveiende grunner. Etter mitt ujuridiske skjønn ser det ut til at det skal holde, likevel er jeg redd for at dette ikke skal holde. Det norske rettsvesenet er preget av bukk/havrebekk-syndromet, visstnok, og derfor stoler gjerne kommisjonen på rettsavgjørelser som er tatt.

Det ser ut til at en del synsere mener han har ventet for lenge. Hvorfor har han ikke gjort noe før, er spørsmålet som har blitt stilt utallige ganger de siste dagene. Det er jo hele åtte år siden. Vel, for å sette det hele i perspektiv. Han snakket under rettssaken, men han uttalte seg aldri om mordene (noe som jo er naturlig om han skulle være uskyldig, noe han selv har hevdet hele tiden). Derfor ble han stemplet som den som aldri snakket. Dette er jo riv ruskende galt. Han svarte på andre typer spørsmål, enn akkurat dem som knyttet seg direkte til mordene. Han anket til Høyesterett i 2002, dette er seks år siden. Anken ble avvist. Familien til Kristiansen valgte da (i 2002) å skrive en appell til media, der de bedyrer at sønnen er uskyldig og utsatt for justismord. Jeg tipper at Klomsæt også har brukt temmelig lang tid på å gjennomgå saken, før det i mai ble kjent at han vil bistå Viggo Kristiansen. Derfor er det ikke riktig å si at han ikke har foretatt seg noe i denne lange tiden. Jeg tror snarere tvert i mot, at han har prøvd å finne en forsvarer som vil gjøre et bedre arbeid, og denne forsvareren (Klomsæt) nok også har foreslått å vente en tid, til det verste har gitt seg. Gi folk tid til å få det litt på avstand, rett og slett. 

Det er vanskelig å holde hodet kaldt i saker som denne. Det er grusomme handlinger, og rettsoppfatningen vår gjør at vi vil, vi må, vi skal finne den skyldige og dømme han/hun/dem. Vi blir blinde av raseri, og politiet får lov til å styre all informasjon. De forteller pressen hva de skal skrive, og pressen svelger det med hud og hår. Å finne kritiske artikler fra den tiden er ikke særlig lett. Artikler om hvilket monster Viggo Kristiansen var, er temmelig enkelt.



NAV er hurtige (for en gangs skyld)

Faren til min sønn døde 8. juli. Brevet om endt bidragsforskudd var skrevet ut fra NAV 21. juli, antagelig hjemme hos meg et par dager senere. Jeg var jo enda nordpå ved tidspunktet, så dette er litt uklart. Likevel, saken min ble behandlet så kjapt at jeg ikke fikk utbetalt bidragsforskudd, eller bidrag for august måned. Dette er 1850 kroner. Utrolig at NAV får dette til, de har jo tross alt minst 14000 overliggere (saker som har ligget mer enn 3 måneder). Jeg ble imponert.

Jeg fortsatte å være imponert helt til jeg fikk svar på min søknad om barnepensjon. Dette er en pensjon som skal erstatte barnebidraget, og utgjør mellom 1500 og 2000 kroner hver måned. De brukte 2 uker på å svare meg, like lang tid som de brukte på å ferdigbehandle den andre saken. Og i svaret sto det at de trengte (maksimalt) 3 måneder på å behandle søknaden. Altså den vanlige "behandligsgarantien" som NAV opererer med.

Dette er ikke snakk om så mange penger, altså. Og er jeg heldig blir det vel bare august jeg ikke får noe bidrag, om NAV er bare litt effektive. Dette skulle jo tross alt være en enkel sak siden alt er regulert av staten, og pengene blir jo etterbetalt, det er ikke det. Det det handler om er at jeg faktisk trenger de 1800 kronene, de utgjør en stor forskjell for meg.
Les mer i arkivet » April 2015 » Mars 2015 » Februar 2015
hits